Den svenske pianisten Esbjörn Svensson ble født i Skultuna, nord for Västerås, den 16. april 1964. Sammen med trommeslageren Magnus Öström og bassisten Dan Berglund startet han sveriges mest kjente internasjonale jazzband, Esbjörn Svensson Trio, eller e.s.t. Som komponist og improvisatør fremviste Svensson en stilistisk bredde og en egen evne til å treffe nye, og yngre tilhengere.
Han ble tildelt «Jazzkatten» som årets jazzmusiker i Sverige i 1995 og 1996. I 1996 og 2003 fikk også e.s.t. «Jazzkatten» for årets jazzgruppe. Han fikk Grammiser i fleng, og innspillingen «Tuesday Wonderland» ble kåret til Gylene skivan i 2006 og «Leucocyte» i 2008, og i 2009 fikk han Jan Johansson-stipendiet (postumt).
Esbjörn Svensson døde under tragiske omstendigheter den 14. juni 2008.
I serien «Jazz at Berlin Philharmonic» har ACT arrangert og spilt inn forskjellige konserter i det fine konserthuset i Berlin. Vi har fått en plate med pianister, en med norske artister, en med forskjellige trekkspillere, og nå altså, «Lost Hero – Tears for Esbjörn», en hyllest til Esbjörn Svensson fremført av musikere som ikke spilte med Svensson, men som hadde stor respekt for han som person, musiker og komponist.
Vi får høre den finske pianisten Iiro Rantale, den svenske vokalisten Viktoria Tolstoy, landsmennene Ulf Wakenius (giter) og Lars Danielsson (bass) og den danske trommeslageren Morten Lund. Alle musikere som har figurert i «stallen» til Siggy Loch og ACT i flere år.
De starter med Iiro Rantalas vakre «Tears For Esbjörn» (som han tidligere har gjort med den tyske pianisten Michael Wollny), helt i Svenssons musikalske ånd, med Rantala og Wakenius i førersetet, og avslutter med John Lennons «Imagine».
Mellom disse får vi låter gjort av, enten Svensson sammen med Josh Haden, Lina Nyberg eller Emrik Larsson, eller e.s.t.
Og hele veien er det en vakker konsert vi får være med på. Selv om jeg ikke er overbevist om man ikke kunne valgt en annen vokalist enn Tolstoy. Hun synger helt ok, men i dette selskapet synes jeg ikke hun når helt opp. Selv om hun i «Love Is Real» høres ut som Julee Cruise og hennes vokale innslag i sountracket til «Twin Peaks». Her bidrar Wakenius for øvrig med en fin gitarsolo.
Men samlet er det Iiro Rantala som kommer best ut av det på denne konserten. Han er en glimrende pianist, som gjerne kunne gjort denne konserten kun med Lars Danielsson og Morten Lund. For det er her energien sitter i dette konsertopptaket.
Men jeg tror det har vært en genistrek av Siggy Loch å arrangere disse konsertene, og også få det ut på plate i etterkant. Men av og til kan det bli litt for enkelt å bare bruke «egne» musikere.
Avslutningslåta, «Imagine» har Rantala gjort i en strålende versjon tidligere på plate. Her får han selskap av Tolstoy, og det holder dessverre ikke, og er med på å trekke helhetsinntrykket ned.
Jan Granlie
Iiro Rantala (p), Viktoria Tolstoy (v), Ulf Wakenius (g), Lars Danielsson (b), Morten Lund (dr)
