Den amerikanske vokalisten Jazzmeia Horn, ble født Dallas, Texas, og ble for alvor kjent da hun vant Thelonious Monk Institute International Jazz Competition i 2015. Siden 2009 har hun bodd i New York, hvor hun har skapt seg en relativt stor karriere, og blir nå regnet som en av de virkelig store arvtagerne etter vokalister som Betty Carter, Sarah Vaughan og Nancy Wilson.
«A Social Call» er hennes debut, og bare det å debutere på selskapet Prestige, tyder på at det er noen som har tro på henne.
Og Betty Carter dukker allerede opp i åpningsporet, «Tight», som er komponert av Carter. Med seg på platen har hun pianisten Victor Gould, bassisten Ben Williams, trommeslageren og perkusjonisten Jerome Jennings, tenorsaksofonisten Stacy Dillard, trompeteren Josh Evans og trombonisten Frank Lacy.
Og oppstarten med Betty Cartrer sier mye om hele albumet. For Horn takler både den rene sangen og «scattingen» på en strålende måte, omtrent som Carter i sin tid gjorde. I tillegg synger hun like godt i alle registre og sjangere, noe som gjør henne til en ytterst fleksibel vokalist, og en man virkelig spisser ørene til, når man hører henne.
Etter Carters «Tight», får vi Brooks Bowmans «East Of The Sun (And West Of The Moon)», hvor hun beviser at hun også kan innynde seg hos lytteren når hun gjør ballader. Myron Butler bidrar med «Up Above My Head», før vi får Gigi Gryce og Jon Hendricks’ «Social Call» og Thomas Bell og Linda Creeds «People Make The World Go Around».
Deretter følger Johnson og Johnsons «Lift Every Voice And Sing» koblet sammen med Bobby Timmons fine og velkjente «Moanin’». Deretter følger Jimmy Rowles melodi «The Peacocks (A Timeless Place)» med tekst av britiske Norma Winstone og Johnny Mercer og Victor Schertzingers «I Remember You», en medley over «Afro Blue/Eye See You og Wade In The Water», før de avslutter med Norman Whitfelds «I’m Going Down». Og hele tiden overbeviser Horn med strålende innsats.
Best fungerer hun når hun kun opererer med trio, mens det kan bli litt «rotete» når blåserne kommer inn. Men når en av blåserne gjør en solo, så fungerer det upåklagelig. Det er når de alle tre «drar til» at det blir litt uoversiktlig.
Men det skal ikke ta fra Jazzmaia Horn æren for et strålende debutalbum. Hun er en strålende vokalist, som om hun skikker seg vel, vil nå mye lenger ut enn til å utgi ei plate på Prestige. Du skal ikke se bort fra at hun kanskje dukker opp på en rekke av neste års sommerfestivaler. Og med sin unge alder, hun er født i 1991, så ligger den mer tradisjonelle jazzverden vidåpen for henne. Og med det navnet ville det unektelig passet dårlig å få seg jobb på ligningskontoret eller i hjemmehjelpen!
Jan Granlie
Jazzmeia Horn (v), Victor Gould (p), Ben Williams (b), Jerome Jennings (dr, perc), Stacy Dillard (ts), Josh Evans (tp), Frank Lacy (tb)
