Denne utgivelsen med svensk countryjazz fra gitaristen Jim Base og bassisten Olle Lannér Risenfors sine historier om de enorme åkerlandskapene i Skåne i den sydligste delen av Sverige. Platen er et resultat av deres felles drøm om å kombinere jazz og americana, noe som tydeligvis er en yndet «idrett» hos mange jazzmusikere i dag. Med forbilder som Bill Frisell, John Hartford og Tom Waits får vi her låter om de endeløse åkerlandskapene, himmelen og grusvegene i den Syd-Svenske «gläsbygden», et stykke unna byer som Lund, Ystad og Malmø.
I tillegg til de to, har de invitert med Bebe Risenfors, som spiller log drum påen låt og klarinett på en annen, og innspillingen er gjort i Sound and Music i Beddinge i løpet av 2023.
Vi får seks komposisjoner som, hvis vi legger godviljen til, godt kan si er inspirert av Bill Frisell. Men allikevel blir dette noe helt annet. Og hadde de lagt på en rusten røst a la Tom Waits, så kunne man nærmet seg noen av hans låter. Men dette synes jeg blir en fin duoplate med gitar og kontrabass som står seg godt uten de mer kjente sammenligningene.
Åpningssporet, «Dirt» setter en fin stemning for resten av albumet, og er en fin og neddempet duo hvor begge legger seg inntil americanaen, men har alle fire føttene godt plantet i jazzen. Deretter følger «Månen och Molnen» er mer i det «seige» Frisell-landskapet med antydninger til flere americana-artister. Til og med den canadiske gitaristen Daniel Landois kan anes i denne korte låten, før vi får «Laga Håll», som, kanskje, er den låten som ligger nærmest countryen, men med fine, små turer innom jazzen a la Frisell på hans plater Nashville og This Land, i el litt enklere form.
Så får vi «Never Ending», som er akkurat så «seig» som americanaen gjerne kan være, hvor de også får bistand fra Bebe Risenfors med fint klarinettspill som legger seg tett på gitarspillet, før vi får «Blues i Lindängen», som er en fin blues som rusler pent og pyntelig av gårde og hvor de to musikerne har full kontroll på elementene. Dette er kanskje den låten som ,ligger tettest på Frisell, med de typiske «pausene» til Frisell som gjør spillet så interessant og fint.
Så avslutter de med «Folkhögskola Sweethearts», som tyder på at de har hatt en fin tid på folkehøgskole. Kanskje snakker vi her til og med om en slags kjærlighetsaffære som blir fortalt i den fine låten, hvor begge legger seg fint inn i Frisell-landskapet.
Dette er blitt en fin duoplate hvor man har minst tre bein i den musikalske verden Bill Frisell er en del av. Fint gitarspill gjennom hele platen og med et fint og tungt bass-spill. Så er det synd at vokalisten Freddie Wadling har forlatt vår verden, for jeg tror det hadde gjort seg med hans originale og vakre vokal på noen av disse låtene.
Jan Granlie
Jim Base (guitars), Olle Lannér Risenfors (double bass), Bebe Risenfors (log drum, clarinet)
