Den portugisiske bassisten João Madeira er en musiker som er mye brukt innenfor den portugisiske jazzen og samtidsmusikken. På sin nye innspilling, møter vi han alene med bassen i to lange sekvenser. «Aqui Dentro – parte 1» og «Aqui Dentro – parte 2», innspilt i mai 2020.
Han begynte å studere kontrabass da han var 12 år, og fullførte sin grad i musikkvitenskap i 2002. Hans kunnskap om etnomusikologi ga verdifull forskning til teamet som sikret Fado verdensarvstatus fra Unesco. Dette ble fulgt av en periode med arbeid i musikkseksjonen til INATEL, en offentlig institusjon som finansierer sosial tilgang til kultur og kunst. Etter å ha forlatt Conservatório de Música de Lisboa, var hans musikalske retning sentrert rundt originale vestlige musikkspråk, sammen med jazzstudier. Alt endret seg i 2012, da han møtte den frie improvisasjonen på MIA-festivalen i Portugal.
Siden den gang har han vært fullstendig oppslukt av å utforske nye prosesser for å skape og komponere musikk, samtidig som han har utforsket nye konsepter for musikalsk fremføring. Han samarbeidet som medskaper, komponist, musiker, skuespiller, musikalsk leder i en rekke produksjoner. Han har også vært aktiv i å utvikle tverrfaglige prosjekter.
Her starter det med lange toner i bassen som spilles med bue (arco). Dette medfører en slags meditativ og hypnotiserende virkning på lytteren, som enten går inn i sekvensen, eller hopper glatt over i neste sekvens. Men følger man Madeiras idé får man særpregede og meditative 24 minutter, som utvikler seg litt etter litt, men hvor mange sikkert vil «hoppe av» etter noen få minutter. Men hold ut – for dette er et bass-studium på det mest intense. Det dukker stadig opp små elementer av forandring i spillet, som er fascinerende, om man tar seg tid. Men det er (stort sett) samme tonen han «leker» seg med hele veien, selv om det utvikler seg. Og å få med seg hele den lange sekvensen, føler jeg er nødvendig for å få med seg alle detaljene i spillet.
De4n andre delen, «Aqui Dentro – parte 2», starter så lavt at det nesten ikke er mulig å høre noe som helst om man ikke skrur opp volumet på minst 11. Men etter hvert trer strykebassen fram under enkle toner spilt pizzicato. Også her går det rolig for seg, musikken er meditativ og (nesten) hypnotiserende. Men etter hvert trer det fram en enkel melodi som må ha sitt utspring i fadoen, selv om fadoen aldri går like sakte som denne.
João Madeira har laget en ytterst melankolsk og ettertenksom innspilling, man skal ta seg god tid sammen med. Utviklingen av de to låtene går svært sakte, men følger man Madeira «til døren» får man en stor , musikalsk opplevelse hvor man kan senke skuldrene, lukke øynene og bare ta til seg.
Jan Granlie
João Madeira (b)
