Johannes Rød er skribent, bl.a. i «nye» Jazznytt, og kunstviter. I samme slengen kan vi nok også regne han som en skikkelig platenerd, i og med at han har laget boken «Free Jazz and Improvisation on Vinyl 1965-1985», en typisk «guttebok» for den som virkelig vil grave seg inn i den moderne improvisasjonsmusikkens innerste.
Undertittel på boka er «A Guide To 60 Independent Labels», noe som forplikter. Og når slike bøker skrives, så vil garantert nerdene på utsiden, kaste seg over den, ikke for å lære og oppdage innspillinger de ikke har i vinylsamlingen, men mer for å finne ut hva som ikke er med i boka.
60 uavhengige selskaper er i utgangspunktet imponerende nok. Men som alle de andre nerdene, leter vi etter selskaper vi vet har utgitt moderne improvisert musikk, men som ikke er med i denne opplistingen.
Men for å ta det positive først. Jeg synes det er interessant med slike lister. Men jeg vil vite mer om de enkelte innspillingene. Her får vi en kort og informativ introduksjon til hvert selskap, og så en opplisting av noen av utgivelsene med nummer, artist, tittel og innspillingsår. Men for en smånerd som meg, ville det vært interessant å vite mer om innspillingene. For eksempel hvem som spiller på de enkelte platene. Hvis Rød har platene i samlingen sin, burde dette være en enkel oppgave. Også for de selskapene og artistene som man kan finne på internett eller i andre oppslagsverk burde dette være en enkel oppgave. I tillegg synes jeg at han har valgt altfor få eksempler fra enkelte av selskapene, som for eksempel ECM, som er listet opp med kun ni utgivelser. Det samme antallet er Intakt representert med, mens JAPO er representert med sju. Andre selskaper har hele katalogen med, noe som i noen tilfeller er bra, men når han i listen over utgivelser fra selskapet Freedom inkluderer Chris Barber, så stusser jeg litt. Han var vel hverken frijazzmusiker eller det vi i dag kaller impromusiker.
I tillegg savner man noen selskaper (her våkner nerden i meg). Hvor er for eksempel Blue Master som bl.a. utga Juhanni Aaltonen og Peter Brötzmanns «Hot Lotta»? Og hvor er for eksempel Svenske Rikskonserters selskap Caprice, som utga mange album som ville passet godt inn i oversikten, og atskillig bedre enn for eksempel Chris Barber. Og hvor er de gamle skivene med Per Henrik Wallin? Eller det nederlandske selskapet BVHaast (Willem Breuker Kollektief, Hans Dulfer, Leo Cuypers og mange flere), selv om selskapet er omtalt i etterordet, eller WATT (Carla Bley og Michael Mantlers selskap).
Når man skal skrive ei bok som dette, så kreves det lang tid og mye forskningsarbeid. Eller gravearbeid. Det kan virke som om Rød har laget en bok basert på hva han selv kjenner til av utgivelser, og selv om Mats Gustafsson har skrevet forordet, så tror jeg ikke den gode saksofonisten og discaholikeren har vært altfor involvert i innsamlingen av utgivelser.
Ideen med en slik bok er god. Men det krever mer enn en mann (for det er bare menn som holder på med slikt) for å få samlet sammen nok til at nerdene blir fornøyd. Røds opplistinger er innimellom interessante, og det ga meg mange tips om plater jeg bør starte jakten på, men jeg savner mer informasjon om de enkelte. For å teste ut det jeg savner gikk jeg inn på internett for å søke opp en helt tilfeldig innspilling som ikke står i mine egne hyller; Stanley Cowell «Blues For Viet Cong», og på allmusic.com kan man lese følgende om innspillingen: «Stanley Cowell‘s debut as a leader features his piano (and on two selections rare outings on electric keyboards) with a trio also including bassist Steve Novosel and drummer Jimmy Hopps. Cowell‘s style at the time was often modal and already quite powerful. After hearing seven of his often-somber pieces, Cowell‘s stride version of «You Took Advantage of Me» (inspired by Art Tatum) is a welcome change of pace». Det tok meg under 30 sekunder å få disse opplysningene. Kanskje Rød skulle gjort denne øvelsen på alle de innspillingene som er inkludert i boka? Det hadde tatt lenger tid, men jeg tror boka ville ha blitt mye bedre ved at man hadde gjort en slik jobb.
Som en innføring i frijazzens merksnodige og «hemmelige» verden, er boka helt ok, men jeg tror en rekke nerder vil ha en del å utsette på de valgene som er gjort. Dessverre!
Jan Granlie
