Den amerikanske trompeteren John Bailey er kjent som en av de mest eklektiske trompetistene i New York City, og han er en etterspurt musiker og undervisende artist på vakt for alt fra tradisjonell jazz, til R&B og pop, til klassisk. Han ble medlem av The Buddy Rich Band mens han fortsatt gikk på college, og i løpet av karrieren har han hatt langvarige samarbeid med Ray Charles, Ray Barretto, The Woody Herman Orchestra og Frank Sinatra, Jr. Hans arbeid med Latin Jazz-musikeren Arturo O’Farrill vant to Grammy-priser for albumene The Offense of the Drum og Cuba – The Conversation Continues.
Han har spilt på mer enn 70 album og har som jazzpedagog undervist ved University of Miami og Florida International University. Han ble regnet som et trompetvidunderbarn i tidlig alder, å ble lagt merke til som high school-musiker i 1984 da DownBeat Magazine hadde han med i sine årlige Student Music Awards for fremragende opptredener i både klassisk og jazz trompetkategorien.
«Det hele startet med Clifford Brown», sier han. «Clifford var midtpunktet i jazztrompetens gylne æra, og et flott sted å begynne mitt livslange studium av instrumentet. Han ble påvirket av alle før ham, og ble en innflytelse på alle etterpå».
Og det er tydelig at han er et navn å regne med innenfor jazzen på Manhattan og på de mange klubbene hvor turistyene strømmer til. For han har fått med et dyktig «hold» på platen, hvor vi hører George Cables på piano, Scott Colley på bass og Victor Lewis på trommer. Selv trakterer han trompet og flygelhorn i 10 låter, hvor han selv har laget halvparten, mens resten er signert Jerome Kern, Victor Lewis, Lennon/McCartney, Gerry Dial og George Cables.
Og det er jazz i be-bop-klassen vi får høre her. Og de starter med Baileys egen «Time Bandits», som er en fin åpning i mid tempo, hvor Bailey får vist seg godt fram, og hvor vi også får en kort solo fra Colley. I Baileys «Various Nefarious» legger vi merke til en frisk og fin solo fra Cables, og solid spill fra alle involverte. Og det er coolt å høre Colley i en slik setting, hvor han får boltre seg i et litt annerledes landskap enn det vi er vant til.
«Long Ago And Far Away» er skrevet av Jerome Kern og var å høre i filmmusikalen Cover Girl med Rita Hayworth og Gene Kelly fra 1944, og er en fin ballade, som kanskje hadde vært enda bedre om Bailey hadde spilt flugelhorn i stedet for trompet, men som låter fint hele veien, før vi får Baileys «Ode To Thaddeus», en fin ballade, som kanskje er en hyllest til Thad Jones? Lange fine toner fra Bailey i temaet og nydelig spill fra hele bandet.
Victor Lewis har skrevet «Oh Man, Please Get Me Out Of Here!», som jeg håper ikke er rettet mot innspillingssituasjonen av denne plata. Det høres i alle fall ikke slik ut. For her får vi et relativt komplekst, rytmisk mønster i starten som glir over i noe som, mer enn gjerne, kunne vært utgitt på Blue Note i 60-årene. Fint bass-spill får vi også, selv om jeg kanskje savner litt mer dybde i basslåten. Men det er for bagateller å regne. Deretter får vi Lennom/McCartneys «She’s Leaving Home» i en fin, men litt for typisk, lyrisk versjon. Fint nok, men når det gjelder tolkninger av Lennon/McCartney-komposisjoner gjort av jazzmusikere, foretrekker jeg heller Palle Mikkelborg. Rent og røddig!
Bailey har skrevet «Rose», som er en rytmisk sak, hvor musikerne må holde tunga «i rett munn» og er og er en låt basert på «12-tone-skalaen», og hvor samspillet mellom Baileys og Colleys bass er fremtredende og kanskje den mest avanserte komposisjonen på plata, hvor de går litt utenfor «Blue Note»-konseptet, og mer inn i vår tid – i alle fall i starten. Men da Colley setter an en «fire flate» i bass-spillet er det raskt inne i noe Clifford Brown kunne ha gjort, om han hadde vært blant oss i dag, før vi får Gerry Dials «How Do You Know?», som er en ho,mage til trompetkollega Ira Sullivan, og som åpner med fint bass-spill, før det hele åpner seg opp og hele gjengen bidrar med solid spill.
Deretter får vi George Cables’ «Lullaby», som er en nydelig ballade, før de avslutter med Baileys «Groove Samba», som er en låt som passer perfekt for denne gjengen. Her ser de tilbake i tid, og leverer en fin samba, uten at det på noen som helst måte blir «kleint», som sambaer gjerne blir om det ikke er «fagfolk» til stede.
I mange tilfeller, når man får slike innspillinger med eminente musikere som har møttes i studio for en litt uhøytidelig session, føler man at det ofte er «en vanlig dag på kontoret», hvor musikerne ikke er mer enn akkurat passe interesserte. Men det føler jeg ikke er tilfellet her. I de fleste låtene svinger det upåklagelig, og jeg føler at alle musikerne gjør en god innsats under innspillingen.
Innspillingen er gjort i det legendariske studioet til Rudy Van Gedder i Englewood Cliffs i New Jersey 16. og 17. januar og 12. februar 2022, arnestedet for utallige av de beste innspillingene på plateselskapet Blue Note i velmaktsdagene. Og kanskje er det musikk som det vi får høre her Blue Note skulle ha satset på også i dag, i stedet for å lage mer eller mindre mislykkede plateprosjekter kun for å tjene panger og få mye radiospilling i USA. For her møter vi en kvartett fylt opp med «fagfolk», som vet akkurat hvordan denne musikken skal spilles, og som leverer be-bop fra øverste hylle.
Jan Granlie
John Bailey (tp, flh), George Cables (p), Scott Colley (b), Victor Lewis (dr)
