Jonas Cambien er en belgisk pianist og improvisator som er født i 1985. Han har vært aktiv på den norske jazzscenen siden han flyttet til Oslo i 2008. Han er blitt mest kjent for sin trio, med André Roligheten på saksofoner og bassklarinett, og Andreas Wildhagen på trommer. Trioen har opptrådt på de viktigste scenene i Norge og i utlandet, og har gitt ut to album på det portugisiske albumet Clean Feed: «A Zoology of the Future» i 2016 (og anmeldt HER) og «We Must Mustn’t We» i 2018 (anmeldt HER). Den amerikanske jazzkritikeren John Sharpe valgte «A Zoology of the Future» som et av de 10 beste jazzalbumene i 2016, og sa om «We Must Mustn’t We» at «De høres ikke ut som noen andre!»
På den nye innspillingen med trioen tilfører Cambien noe nytt, i og med at han spiller saksofon på ett sport og orgel på to. Men ellers synes jeg Cambien tilfører mye nytt til den norske musikken med denne innspillingen. Han har skrevet alle de 11 komposisjonene, som i stor grad beveger seg et godt stykke unna det man er vant til å høre fra «norske» pianotrioer.
I Cambiens musikk er det relativt høyt under taket. Musikken beveger seg frisk og freidig inn og ut av det mer eller mindre fritt improvisatoriske, og sammen med den ytterst kreative saksofonisten Roligheten og Wildhagens store evne til å lytte til de andre musikerne, blir dette en runde i den ytterst originale improvisasjonsmusikken, som jeg tror Norge vil ha godt av å oppleve.
I de 11 «strekkene» er det Cambien som «holder i tømmene», mens Roligheten er høyt og lavt i sine improvisasjoner, og beveger seg lenger ut til «venstre» enn jeg kan huske å ha hørt han tidligere. Muligens går det like «sterkt i svingene» i de forskjellige banda til Gard Nilssen, men jeg synes han avleverer solide innspill på denne platen. Og når han plukker fram bassklarinetten, og vi får et litt annerledes lydbilde, er han fremdeles en energibunt, som avleverer strålende spill.
Og bak herjer Wildhagen på en utmerket måte, og backer de to andre på en strålende måte, samtidig som han pusher de andre framover slik en aktiv og energisk trommeslager skal.
Og bærebjelken i musikken er hele veien Cambien. Og i fjerdesporet, «Hypnos», hvor han spiller saksofon, får vi en nesten folkemusikalsk sekvens, som bør smelle mellom de norske fjellene, og som viser at Cambien virkelig har funnet sin plass i «furet værbitt», for det er temmelig lang avstand fra denne strålende, norske låten til det flate landskapet i hjemlandet Belgia. Og når han går over til pianoet i «mantis», og Roligheten får regjere alene i saksofonrekka, er det nesten som å høre Keith Jarrett og Jan Garbarek på syre. En nydelig komposisjon, hvor særlig Roligheten får vist fram sitt utmerkede saksofonspill.
«The Origins od Tool Use» er helt annerledes. Dette er en perkusjonslåt hvor orgel og trommer samarbeider fint, mens saksofonen blander seg inn nesten som et perkusjonsinstrument, før vi får «Bushfire», hvor de roer litt ned, og hvor «arven» etter Jarrett/Garbarek eller Stenson/Garbarek er tydelig. Men pianospillet til Cambien skiller seg fra de to forannevnte på en personlig og fin måte. Det er et driv i spillet som er fascinerende, og trioens samspill synes jeg tid vis overgår de nevnte samarbeidene. Nydelig, og nesten litt Philip Glass- og Terry Riley-aktig.
«Freeze» er en roligere sak igjen, hvor det føles som de tre føler litt på hverandre, og vi får en mer uklar, men langt fra kjedelig låt, hvor man skal følge nøye med på Cambiens pianospill, før vi får «Yoga Helmut», som endrer lydbildet med et brak, og vi er tilbake i den «lekne» avdelingen, hvor alle tre musikerne går inn i den «tyngre» delen av den nyere jazzen, og improviserer relativt fritt over Cambiens hamrende pianospill. Her føler jeg at Roligheten er på hjemmebane, for dette kunne gjerne vært gjort av et band ledet av trommeslageren Gard Nilssen.
Så går det mot slutten med den «sprelske» «Tongues», som starter friskt med sopransaksofon og piano i unisom enighet, før de avslutter herligheten med «Helium», hvor Cambien spiller orgel og piano samtidig, og er en nydelig avslutningslåt, hvor Roligheten ligger helt «der oppe» med antydninger og støttepassninger, og Wildhagen buldrer fint i bakgrunnen. Dette er en nydelig ballade som, veldig lett, kunne blitt en «lettvekter». Men ikke med disse musikerne. Her lager de en strålende avslutning med en låt som tar oss inn i natten på strålende vis, uten å bli nostalgisk eller banal. Og slik denne låten utvikler seg viser at det er tre musikere som har en felles idé om hvordan dette skal løses.
Tittelen «Nature Hath Painted the Body» er, ifølge platecoveret, hentet fra boken «The Compleat Angler» av Izaak Walton forfattet i 1653. Hele setningen er «Nature hath painted the body of the fish with whitish, blackish, brownish spots». Og det de har fått ut av den setningen og ned på denne CDinnspillingen er, nesten, mer enn man kan forvente og forlange. For dette er gjennomgående ytterst kreativ og fin musikk som de tre musikerne kan slå seg litt på brystet av. For dette var «råtøft»!
Jan Granlie
Jonas Cambien (p, ss, org), André Roligheten (ss, ts, bcl), Andreas Wildhagen (dr)
