Den danske trioen med bassisten Jonas Westergaard, pianisten Søren Kjærgaard og trommeslageren Peter Bruun har tidligere utgitt en plate sammen som Jonas Westergaard Trio, nemlig den kritikerroste «Helgoland». Det var et prosjekt bestilt av Danmarks Radio, og inneholdt utmerkede solister i et større ensemble. Denne gangen har de «strippet» ned formatet til å kun være piano, bass og trommer, selv om de tre komposisjonene var skrevet for septet, og fremført på Serious Series Festival i Berlin i 2013.
De tre musikerne har kjent hverandre i mange år, og da de spilte sammen i Karen Mindes Kulturhus i København søndag 22. november i 2020, på konsertserien Southern Jazz Cult, arrangert av Jazzclub Loco, var det en god stund siden de tre hadde hatt mulighet og tid til å treffes for å spille sammen. Anmeldelse på salt peanuts* av denne fantastiske konserten kan du lese HER.
Westergaard, Kjærgaard og Bruun er tre av Danmarks mest spennende jazzutøvere. De har sine egne karrierer, og det var Bruun som var initiativtager til st de tre skulle spille sammen som trio. Og selv om konserten i Karen Mindes Kulturhus kun besto av Bruuns komposisjoner, er ikke avstanden til den musikken vi får på denne platen nevneverdig stor.
Vi får tre komposisjoner, «Lys / Licht», «Positioner» og «Värmland», og hele veien er det ettertenksom, mediterende og ytterst vakker musikk vi får møte. Dette er tre musikere som kjenner hverandre svært godt, og hver gang de møtes er det en stor glede å følge med på hva disse møtene avstedkommer av musikk.
Jonas Westergaard, som fremstår som lederen for trioen, er bosatt i Berlin, hvor han er svært opptatt med en rekke musikalske prosjekter. Og de senere årene har man nesten fått en egen «Berlin-sound» på mye av musikken som kommer derfra. Men jeg synes ikke det kommer like godt fram her. For her er det tre likeverdige musikere som setter hverandre stevne, og resultatet er blitt en utsøkt plate.
Westergaard er en ettertenksom bassist, med en fin teknikk som legger et fint grunnlag, både for Kjærgaards luftige spill og Bruuns perfekte «lek» på trommene.
I åpningssporet trekkes tankene litt til klassiske, romantiske komponister, koblet sammen med en friere pianojazz, som har mye Bill Evans i seg, selv om det musikalske uttrykket er mye mer moderne enn den gode Evans noen gang fremførte. Og hvis man trekker inn de fineste og mest «kompliserte» delene av Keith Jarretts pianokunst, nærmer man seg Kjærgaards måte å spille på. Westergaard ligger fint framme i lydbildet, og er den som «bestemmer handlingen», mens Bruuns trommespill er strålende.
Andresporet, «Positioner», har en litt annen temperatur. Den starter mer aggressivt, men roer seg ned etter hvert. Westergaard spiller her med bue i starten, men er også innom «vanlig» fingerspill, og musikken er adskillig mer rytmisk kompleks enn førstesporet. Hovedtemaet spilles en gang, før vi får ni varianter av den samme rytmiske formen i forskjellige lengder og formasjoner. Et sted midt i komposisjonen åpner de opp det rytmiske, hvor de tre improviserer relativt fritt, før de igjen beveger seg inn i de ni rytmiske formene. Dette er nøye nedskrevet musikk, i alle fall det gjentagende temaet, og det friere partiet i midten, og er en spennende reise inn i et moderne pianotrio-landskap som skaper spenning og interesse.
Å fremføre en slik komposisjon er en krevende øvelse om den skal «sitte». Og siden dette er tre musikere som kjenner hverandres musikalske ideer ut og inn, fungerer det nærmest perfekt hele veien. Kjærgaards pianospill er spennende, aggressivt og teknisk briljant, Westergaards bass-spill er det som, tydeligvis, holder det hele sammen, og Bruuns trommespill er pågående og flott.
Det siste sporet, «Värmland» blir nesten romantisk, i alle fall i starten. Det er nesten som de spiller en improvisasjon over «Ach, Värmland du sköna», før det svenske landskapet brer seg ut og vi får en dansk tolkning av det svenske landskapet, nesten i nærheten av det pianokollega Simon Toldam gjør det på platen «Tak for dit brev» (ILK, 2020). Men her synes jeg de tre angriper den svenske naturen på en litt annenmåte. Kjærgaards pianospill kan også her kobles opp mot Evans og Jarrett, men er allikevel svært personlig. Og noen av de frasene han avleverer plukkes opp av Westergaard som legger de inn i basskompet. Og i løpet av de drøyt sju minuttene låten varer, blir vi servert omtrent alt det været man kan forvente i løpet av ett års tid i denne delen av Sverige. Innimellom er det vårlig sol, vi får sommeren med varme dager, men også med heftig regnvær, før høsten kommer krypende og musikken blir mer melankolsk og det er på tide å krype innendørs, før de også er innom den kalde vinteren med fyr i peisen og noe varmt i glasset.
Dette er blitt en nydelig låt, hvor det er mye konsentrasjon til stede hos musikerne. For her er det aldri «fire flate» og et jevnt rytmisk lysbilde vi får. I stedet skifter stemning og temperatur hele veien, og vi blir nesten tvunget til å sitte ytterst på stolen og følge intenst med i alt de tre foretar seg.
Men det gjelder ikke kun for denne låten. Det gjelder alle tre komposisjonene. Og hele veien blir jeg fascinert av hvor tett og fint de tre kommuniserer gjennom de relativt intense og kompliserte stykkene, noe som ikke minst gjelder det rytmiske.
Det er plater som dette som gjør det å lytte intenst til god jazz til en stor opplevelse. Hva som skjer mellom musikerne, hva de egentlig «snakker» om, hvordan de tar et lite tema og brer det ut til å bli noe helt annet og spennende, og at det er mulig å være så tett på hverandre musikalsk uten å ha alt nedskrevet på noter.
«Positioner / Positions» er blitt en nydelig, kreativ, spennende og ytterst hørbar innspilling, som viser at tre gode venner kan holde på med mye mer spennende ting når de møtes etter lang tid enn å sitte på et vertshus og skryte av hva de har fått til siden sist. Og her får vi tre komposisjoner som blir spilt, vendt opp ned på, utforsket og analysert av tre utmerkede musikere. En plate som kommer til å befinne seg høyt oppe på listen når årets favoritter skal utvelges!
Jan Granlie
Jonas Westergaard (b), Søren Kjærgaard (p), Peter Bruun (dr)
