Konserter

Arkitektur, kroppsfilosofi og jazz

KAREN MINDES KULTURHUS, KØBENHAVN, SØNDAG 22. NOVEMBER 2020: Hva gjør man så, når man sitter i en vindfull og temmelig kald by en søndag ettermiddag, uten andre planer enn å se kvinnelig kombinert fra Beitostølen på fjernsynet? Man sjekker programmene for hva som skjer av kulturelle begivenheter i denne byen, som ennå ikke er totalt nedstengt, men hvor man faktisk kan arrangere konserter.

Og da er Jazzclub Locos nye intiativ, Southern Jazz Cult ett ytterst godt alternativ. Særlig i ettermiddag, hvor de kunne by på konsert med tre musikere som spilte sammen for 20 år siden, men som, av naturlige grunner, ikke spiller like mye sammen som trio lenger.

Trommeslageren Peter Bruun er initiativtager til denne trioen, og sammen med den Berlin-bosatte bassisten Jonas Westergaard og pianisten Søren Kjærgaard, har han, det siste halvåret, laget musikk inspirert av arkitektur og kroppsfilosofi (tror jeg det var).

Peter Bruun holder det til daglig gående med sitt band All Too Human, som for kort tid siden ble kåret til årets danske jazzalbum under Danish Music Awards Jazz i Bremen Teater (anmeldelse av platen, som han har kalt «Because You’re Worth It», kan du lese HER. Han er en av Danmarks mest spennende trommeslagere (og de er det mange av), og har gjennom årene bidratt med strålende trommespill til en rekke danske band.

Jonas Westergaard har, som en del andre skandinaviske musikere, flyttet til Berlin. Han har spilt med en rekke danske og tyske musikere opp gjennom årene, så som Christopher Dell, Christian Lillinger, Henrik Walsdorff, Michael Wollny, med blant andre Mikko Innanen i det utsøkte bandet Delirium, Jacob Bro, George Garzone, Søren Kjærgaard, Jesper Løvdal, Hans Ulrik, Jesper Zeuthen, Django Bates, Johanna Borchert, Oliver Lake, John Tchicai, Daniel Erdmann og Blake Tartare, for å nevne noen få. Og i 2008 kom han med albumet «Helgoland», som var en av årets fineste, danske plater.

Søren Kjærgaard er, sammen med Simon Toldam, den ledende pianisten innenfor den nyere, mer eksperimentelle jazzen i Danmark. Han har gjort plate med Ben Street og Andrew Cyrille, Blake Tartare, Jacob Bro, Kresten Odgoos & Hvad er klokken?, Jonas Westergaard, Marc O’leary, Nicolai Munch Hansen, Emil de Waal, Ikscheltaschel med blant andre Kresten Osgood, pluss en rekke album i eget navn.

De tre kommer fra samme generasjon av danske musikere, og de passer perfekt sammen som trio, for dette er tre musikere som kjenner hverandre godt fra mange år tilbake.

Vi fikk fem komposisjoner av Bruun, alle unnfanget det siste halvåret, mens Bruun har gått tungt inn i materien arkitektur og kroppsfilosofi. Og at Bruun er trommeslager, kunne man også godt høre ut fra hvordan komposisjonene var utformet. Westergaards bass og Kjærgaards piano ble, på mange måter, trommeslagerens forlengede armer i denne sammenhengen. Alt var trommebasert, og det var Bruuns rytmiske og tildvis avanserte, rytmiske mønstre, som preget komposisjonene. Men ikke uten at det ga plass og rom for at Kjørgaard kunne utforske det arkitektoniske landskapet på egen hånd. Han avleverte noen nydelige solier, som var en slags forlengelse av det Paul Bley holdt på med i sine velmaktsdager. Og med Westergaards tørre bass-spill, og korte toner, ble også bassen et slgas rytmeinstrument, som gjorde komposisjonene enda mer spennende. Og bak det hele styrte Bruun med «stålkontroll». Han er en magisk trommeslager, og innimellom tok jeg meg i å tenke på Jon Christensen som en gang fikk spørsmålet: Hvor er egentlig enern da, Jon? Hvor han svarte: Enern, jo den kan være både her og der!

Og det er slik vi liker en trommeslager i denne typen musikk. Han holder hele tiden kontroll på de rytmiske «utfluktene», hvor taktartene skiftet raskere enn Lucky Luke trekker mot sin egen skygge, og han gjør ikke akkurat jobben enkel for de to andre musikerne (det var mange noteark som måtte følges nøye gjennom de fem låtene). Men Westergaard og Kjærgaard er to mestere i å takle denne musikken, og resultatet ble en nesten himmelsk flott konsert det vil gå rykter om i lang tid.

Den 29. november er det Maria Faust som gjester klubben, og den 6. desember blir det jul med Dødens Garderobe, hvor pianisten Jeppe Zeeberg holde hoff, før julen kan ringes inn med Kresten Osgood Kvintet. Det blir nok noen flere sykkelturer ut i Sydhavnen før man kan ta juleferie!

Tekst og foto: Jan Granlie


Peter Bruun


Jonas Westergaard


Søren Kjærgaard

Skriv et svar