Tenor- og sopransaksofonisten Josephine Davies kommer fra de britiske øyer, og med «Satori» følger hun opp sin utgivelse med trioen «Perspective» som kom i 2010. Hun er medlem av London Jazz Orchestra, og sammen med bassist Paul Clarvis og trommeslager Dave Whitford, er de velkjente navn for den som har satt seg inn i hva som skjer innenfor jazzen på de britiske øyer. Jeg må innrømme at min kjennskap til Davies og de andre to, var relativt sparsommelig før jeg satte på denne platen, noe jeg tror også gjelder for de fleste andre lesere av salt-peanuts.eu.
Men det bør man kunne gjøre noe med, for Davies er en dyktig saksofonist, og «kompet» hun samarbeider med, fungerer perfekt i de åtte låtene, som alle er skrevet av Davies.
Det åpner med «Insomnia», hvor Davies får vist seg fram på sopransaksofon. Og jeg får en slags Steve Lacy-fonemmelse. Alt sitter fint, og vi gleder oss til neste spor.
I «Something Small» er hun over på tenorsaksofonen, og i en unison intro med bassisten låter det fint, men jeg synes ikke hun har den rette tonen i hornet, til at det kan kalles helt godkjent. Men hun er en kreativ musiker, som lager noe som nesten kan være en barnesang her. Og selv om jeg har en egen tanke om hvordan en saksofon skal låte, så skal du ikke bry deg for mye om det. Hun kan sine horn adskillig bedre enn mange andre, og hennes idérikdom er stor, og hun spiller fint. Fint er også samspillet med bassisten som utvikler seg utover i låta, med trommeslageren «lekende» og kommenterende i bakgrunnen.
«The Tempest Prognosticator» åpner med Davies solo, og jeg må nesten trekke uttalelsen om at jeg likte tonen i hornet. For her synes jeg det fungerer nærmest perfekt. Hun spiller råere, og med litt rullende toneganger, som passer perfekt inn i triosettingen, før vi får «Snakes», en ballade hvor hun beviser at hun også mestrer det formatet. Og hun skriver fine låter, som passer perfekt til disse tre musikerne.
«Paradoxy» kan være hennes «versjon» av Sonny Rollins «Doxy» pålagt hennes egne ideer. Det kan være lett å sammenligne Davies med Rollins. Særlig sistnevntes trioinnspillinger fra begynnelsen av 60-tallet. Men Davies har en helt annen lyd i hornet, og hun vet å begrense sine solier, noe som ikke alltid har vært tilfelle med Rollins. Men hun har mye av det samme anslaget og er oike pågående som Rollins, og jeg lar meg imponere over idérikdommen i soliene hennes, og på «Paradoxy» fungerer det perfekt.
«Crisp Otter» velger vi å si er hennes hyllest til en annen saksofonist, Chris Potter, en av de mest benyttede saksofonister innenfor den amerikanske jazzen de senere årene. Og hyllesten er forståelig. Hun legger inn ting i sitt spill her, som i en «blindfold» ville blitt tillagt Potter. Fint.
«The Yips» er en solid publikumsfrier, som garantert er en suksess på hennes konserter. Her er hun igjen tilbake på sopransaksofonen, og hennes lyse og lekne «stemme» er fascinerende. I tillegg er det en låt som passer som «hånd i hanske» til denne trioen.
Så avsluttes «Satori» med et alternativt take av «Paradoxy», hvor linjene til Rollins blir enda sterkere enn på førsteversjonen. Lyden i saksofonen er enda mer Rollins, og hennes spill ligger så tett opp til «mester» Rollins som den kan.
Dette er blitt en overraskende fin plate fra en britisk musiker vi overhode ikke kjente før vi satte på «Satori». Og det vil ikke bli siste gang denne fine platen surrer og går i heimen!
Jan Granlie
Josephine Davies (ss, ts), Paul Clarvis (b), Dave Whitford (dr)
