Så er vi kommet til høstens siste utgivelse fra No Business. Og denne gangen med musikere som hadde tilhold i Paris, og som i 1978 gjorde «Suite No1» og «Suite No2» i barytonsaksofonisten og kontrabassklarinettisten Jouk Minors navn. Her møtte han den østeriske trombonisten Josef Traindl, som holdt hus i Paris, og som døde i 2008, altsaksofonisten Jean Querlier, trommeslageren Christian Lété og Dominique Regef på hurdy-gurdy, det nærmeste man kommer ei nøkkelharpe lenger ser i Europa.
De to «strekkene» vi får servert er sterkt preget av den frijazzen vi gjerne fikk fra Mellom-Europa på den tiden. Musikken er relativt kompakt, hvor musikerne nærmest snor seg rundt hverandre, hvor improvisasjonene skjer kollektivt, og det er ingen av musikerne som «skjærer ut» i noen retninger, men improviserer sammen i et herlig kollektiv.
Innimellom tar Minor styringen, for å endre litt på retningen, men hele veien er det de tre blåserne som ligger tett og fint på hverandre, mens trommene til Lété holder det hele sammen, og Regefs hurdy-gurdy ligger under som en slags «drone».
Men av og til skjærer noen av blåserne ut, slik som Querlier, som avleverer et heftig altsaksofn-«raid» etter ca. ½-time ut i den første suiten. Og denne soloen er nesten verdt hele platen alene. Heftig og begeistret, og tett på sine amerikanske forbilder, før de runder av med et slags tema. Spennende, og musikk vi, dessverre, ikke hører så ofte i dag.
Og slik fortsetter de over i «Suite No2». Kollektiv og tett improvisasjon, hvor de tar utgangspunkt i et slags tema, hvor de «leker» seg gjennom en fordeling mellom blåserne, som er akkurat passe «skjevt», og i nært slektskap med for eksempel Anthony Braxton og Art Ensemble of Chicago.
Dette temaet føler musikerne gjennom hele suiten, som klokkes inn på 16:43. Men i god frijazzånd, utvikler de temaet, vrir og vender på det, skjærer ut til venstre og høyre, men hele tiden med en felles improviisasjon som grunntanke, hvor Minor styrer de andre musikerne i hvilken musikalsk retning han vil at musikken skal bevege seg.
De tre blåserne spiller fremragende. Og spesielt legger vi merke til det fine trombonespillet til Traindl, som i begge suitene spiller en viktig rolle i det kollektive. Og bak får vi et trommespill som kan minne om flere av de beste trommeslagerne fra den tiden, og Andrew Cyrille dukker flere ganger opp, særlig i denne andre-suiten. Pågående, heftig og tøft.
Dette er en plate med kollektiv improvisasjon vi ikke hører så ofte i dagens jazz. Men musikken er såpass tøff og nåtidig, at den gjerne kunne vært innspilt live på en konsert på enn eller annet frittgående festival i Mellom-Europa i dag. Og ved å bruke barytonsaksofon og kontrabassklarinett sammen med trombone, gjør at vii får et relativt «mørkt» lydbilde, hvor det blir altsaksofonens oppgave å «lyse opp» i tilværelsen. Hele veien er dette utsøkt musikk som mine tørste og musikkinteresserte venner skal pådyttes når de dukker uanmeldt opp i heimen framover. For dette er musikk mange bør ta seg tid til å lytte til. Dette er musikere jeg ikke kjenner godt til fra før, men de skal sjekkes nøye etter i sømmene, for dette var en åpenbaring av nye musikalske stemmer for mine ører, og musikere som burde ha satt større spor etter seg i musikkhistorien enn kun denne utmerkede utgivelse fra de driftige personene i No Business i Vilnius.
Jan Granlie
Jouk Minor (barytone saxophone, contrabass-clarinet, Josef Traindl (trombone), Jean Querlier (alto saxophone), Christian Lété (drums), Dominique Regef (hurdy-gurdy)
