Den svenske saksofonisten Julia Strzalek, er med «Två» ute med sin andre plateinnspilling, etter «Kolibri» som kom i 2016. I bandet har hun samlet noen av sine svenske favorittmusikere, pluss den norske vokalisten Karoline Wallace, og vi møter, Strzalek på alt- og sopransaksofon, Niklas Barnö på trompet, Mats Äleklint på trombone, Johan Graden på piano og synth, Wilhelm Bromander på bass og Konrad Agnas på trommer, pluss Wallace på vokal.
Og det er en type moderne jazz, sikkert beregnet på et yngre publikum, vi får være med på. Mest fordi man bruker moderne virkelmidler man kjenner fra popmusikken som tillegg til jazzen. Og de åpner med den ytterst behagelige «Friedel», som er så sommerlig som det nesten er mulig å få den. Andresporet «Snirkelhushistorie» er en låt som veldig mange norske og svenske band kunne begitt seg ut på, med fin (norsk) vokal av Wallace (det er hun som har skrevet den fine teksten), og nydelig arrangert ensemblespill.
Og slik fortsetter de gjennom 11 låter. Fint ensemblespill, fin ordløs vokal, helt ok solospill fra Strzalek og fine komposisjoner.
Kanskje kunne jeg tenkt meg flere solistbidrag fra Äleklint og Barnö, men de vi får er gjennomgående strålende, som Äleklints fine trombonesolo i tredjesporet «Marionetta», og hans «duell» med Barnö i femtesporet «Tokyo», som har en ytterst sjarmerende og litt merkelig avslutning, og Barnös erketypiske solo i «Havet» er strålende!
Strzalek har en litt anonym tone i altsaksofonen, som blir litt for «snill» i forhold til de andre blåserne, men i disse komposisjonene, hvor alt er vennlig og «snilt», fungerer det. Dessuten er hun ikke den som hele tiden skal briljere med eget spill i front, men hvor ensemblespillet er det viktige, noe som virkelig fungerer på denne platen. Men når hun gjør solier på altsaksofonen, blir vi nærmest tatt med inn i den musikken vi husker fra Arne Domnerus og all film- og tv-seriemusikken han var med på sammen med bassisten Georg Riedel. Men når hun plukker fram sopransaksofonen blir det litt annerledes. Hør bare på den fine soloen hun gjør på «Soprano».
Og Georg Riedel tror jeg har hatt stor betydning for Strzalek i komponeringen. Det er mange låter her, som kunne vært hentet fra hans «glansdager». Det er relativt enkle komposisjoner, som nesten hele veien er sangbare, og som oser av varm sommer.
Og hele veien er det spennende ting som skjer i ensemblet. Graden leverer strålende og kreativt spill både på piano og synth, som for eksempel bakgrunnen i starten apå «Havet», og bakerst styrer Bromander og Agnas med stoisk ro og overbevisning.
Som du kanskje har forstått så er det en veldig hyggelig stemning over hele innspillingen, noe som Wallace vokal bidrar sterkt til. Man kan nærmest høre at hun smiler gjennom hele innspillingen, spesielt i hennes ordløse vokal, som preger store deler av innspillingen.
Jan Granlie
Julia Strzalek (as, ss), Karoline Wallace (v), Niklas Barnö (tp), Mats Äleklint (tb), Johan Graden (p, synth), Viløhelm Bromander (b), Konrad Gagnas (dr)
