Dem amerikanske saksofonisten Kamasi Washington, er blitt presentert som den som skal redde den amerikanske jazzen. Tidligere har han utgitt platene «Live at 5th Street Dick’s», (eget selskap, 2005), «The Proclamation», (eget selskap, 2007), «Light of the World», (eget selskap, 2008) og «The Epic» (Brainfeefer, 2015) , en trippelplate som gjorde han nærmest genierklært over hele den vestlige verden.
Nå er han ute med sin nye innspilling, «Harmony Of Difference», som er en enkeltCD med seks spor, og som vanlig med et stort antall musikere involvert.
Personlig føler jeg han har tatt det beste fra «The Epic», og videreutviklet det til denne innspillingen. Der hvor trippelplaten sprikte i alle retninger, har han nå tatt det hele inn og vi får en relativt helstøpt plate, hvor de enkelte sporene fungerer godt sammen.
Washington er en habil låtskriver, som har begge beina godt plassert i 60- og 70-tallets Pharoah Sanders og Archie Shepp-musikk. Stort ensemble, låter som har sin klare bakgrunn i det «sorte» USA, og med relativt gode solister involvert. Han har også med seg et kor på platen, som fungerer godt i sammenhengen.
Alle de seks låtene «forteller» historier om det «sorte» USA, og i disse tider er det kanskje Washington som skal bringe den politiske jazzen tilbake til Amerika? Men om musikken er nyskapende, vet jeg ikke. Det Washington gjør, er å sette sammen de beste elementene fra tidligere velmaktsdager for den politiske jazzen, blande det sammen til sin egen musikk, og håpe at dette vil treffe et yngre publikum.
Noe av musikken synes jeg også minner en hel del om Goran Kajfes og hans Subtropic Archestra, selv om jeg synes energien hos den gode svensken overgår det vi får høre på «Harmony Of Difference».
Men det finnes en rekke lyspunkter også her. Hør bare på fjerdesporet «Perspective», som låter strålende! Eller femtesporet, «Integrity», som viser Washington som en dyktig komponist og saksofonist.
Det største problemet med platen er, at den kun varer i drøyt 31 minutter, men siden hans forrige plate var i overkant «drøy», sunes jeg det er helt ok å stramme inn denne gangen.
Men er dette den musiken som skal redde jazzen fra fortapelsen? Jeg tror ikke det! Men hvis man gir Washington noen år, vil han kanskje komme opp med noe som virkelig vil få ungdommen til å like jazz. Og han skal ha for at han lager enkle og lett forståelige komposisjoner som swinger.
Og hvis du skulle råke borti en eller annen håpløs uttalelse fra den amerikanske presidenten som opprører deg, noe de fleste av hans uttalelser sannsynligvis gjør, så kan du trøste deg med denne innspillingen, som oppretter balansen, og som forteller at ikke alt er full krise i Sambandstatene.
Og i ventetiden på at Washington virkelig skal finne formelen for å få ungdommen over til jazzen, forbeholder jeg meg retten til å heller plukke fram de gode, gamle Shepp- og Sanders-skivene. Noen av dem er til og med nylig utkommet som to plater på en CD i Impulse!-serien «Two on One», en serie jeg sterkt vil anbefale. Men sjekk ut denne platen med Washington. Det kan mer enn gjerne hende at den går «rett hjem» hos deg som har et litt åpnere sinn enn undertegnede.
Jan Granlie
Kamasi Washington (ts), Ryan Porter (tb), Dontae Winslow (tp), Terrace Martin (as), Cameron Graves (p), Brandon Coleman (keys), Miles Mosely (b), Ronald Bruner Jr. (dr), Tony Austin (dr, perc), Rickey Washingon (fl), Thundercat (elb), Matt Haze (g), Nick Mancini (vib), Paul Cartwright (vio), Chris Woods (vio), Jen Simone (vio), Tylana Renga (vio), Molly Rogers (viola), Andrea Whitt (viola), Peter Jacobson (c), Artyom Monukyan (c), Thelma De Freitas, Taylor Graves, Doctor Dawn Norfleet, Patrice Quinn, Jimetta Rose Smith, Dexter Story, Dustin Warren, Steven Wayne, Mashica Winslow (kor)
