Karl Bjorå er en norsk gitarist og komponist med base i Oslo. De siste årene har han vært en svært aktiv stemme på den skandinaviske og europeiske scenen for improvisert musikk, med band som Emmeluths Amoeba, WIZRD, Yes Deer og hans eget band. Han har også deltatt i en rekke musikalske settinger blant musikere som Kresten Osgood, Martin Horntveth og Paal Nilssen-Love. Og han har siden 2012 turnert mye gjennom store deler av Europa og USA med bandene ovenfor.
Nå er han ute med sitt nye prosjekt og platen I Would Have Made It, hvor han selv spiller gitar, banjo, synthesizer . hvor han også opptrer som vokalist, og hvor han samarbeider med vokalisten Karoline Wallace, Tuva Syvertsen og Selma French på hardangerfele, fiolin og vokal, Signe Emmeluth på saksofon og fløyte, Kalle Nyberg på saksofon, Vegard Lien Bjerkan på piano, banjo og synthesizer, Håvard Aufles på synthesizer, Barður Reinert Poulsen på bass og Andreas Winther på trommer. En original besetning som skiller seg en del ut fra de prosjektene vi er vant til å høre Bjorå, og et relativt stort band til å være han.
Vi får 10 komposisjoner, hvor Bjorå står ansvarlig for ni av dem, mens fjerdesporet, «Bang Bang (My Baby Shot Me Down» er laget av Sonny Bono, og hentet fra popstjerne Cher sitt andre album The Sonny of Cher fra 1966.
Om jeg var spent på hvordan dette ville låte musikalsk, ble jeg overrasket allerede fra første tone i tittelsporet, som også er åpningslåten. For dette er en type frittgående jazz i tett relasjon til en slags eksperimentell rock som virkelig faller i smak hos undertegnede. Her er det Bjorå selv som tar solid grep og gjør ytterst spennende gitarrock over et band fylt opp med «villstyringer», og som virkelig vil lage noe nytt og spennende. Jeg får (nesten) en følelse av noe gitaristen Adrian Belew kunne ha gjort, gjerne i samarbeid med Frank Zappa. Men hele vegen er dette ytterst originalt og tøft.
Derfra går de over i «Don’t Look Down» med synth i føringen. Dette er en mer neddempet, men en like «sprelsk» og spennende sak, hvor alt er relativt «rufsete» i kanten. Belew og hans likemenn lurer fremdeles i bakgrunnen, og avslutningssporet på The Last Waltz, konsertfilmen til The Band, dukker opp i bakgrunnen på grunn av den skeive valsetakten de befinner seg i.
Deretter får vi servert «We’re All Small And Stupid», som er en litt sfærisk fortsettelse av den forrige låta, med synthen i front, før hardingfelene kommer inn og tar oss, for et øyeblikk inn i en litt «rølpete» utgave av norsk folkemusikk, før de tar oss videre inn i et ytterst spennende og originalt musikalsk landskap som har mange rockeelementer i seg, men hvor jazzen ligger som en basis., før vi får Chers gamle släger «Bang Bang (My Baby Shot Me Down», som fremføres i beste twang- og americana-stil med Wallace sin fine vokal i front. La gå at Cher gjorde denne låten til en släger på 1960-tallet, men den versjonen vi får her, overgår den på veldig mange måter. En strålende tolkning, spesielt fra Wallace og Bjorå i en slags balladeversjon av slägeren.
«Somewhere You Made A Choice», som også har et slags americana-grunnlag, er neste, med vokal i beste Return to Forever-landskap, nesten som i deres «hitlåt», «What Game Shall We Play Today», men hvor det skjer så mye mer. Akkurat passe «rufsete», og Bjorå sin gitarsolo fremstår som en perle i bruktbutikken (og det er ytterst positivt ment), og Wallace sin ordløse sang ligger som en godværsky på toppen. Dette er en låt Chick Corea ville ha elsket, og fremførelsen er fremragende!
«Every step you take is forever» er en seig låt med synth, el.bass og trommer i front, som er såpass «skeiv» at om noen skulle ta sjansen på å danse til denne, ville det ført til beinbrudd og en heftig overtidsjobb for helsevesenet, før vi får «Spice» med synth og ordløs vokal i front i en deilig og tilbakelent låt, hvor resten av bandet, etter hvert, kommer inn både med bakgrunnsvokal og alt som passer inn.
Så følger den mer rocka «Let’s just try», som tar oss litt tilbake til Adrian Belew og hans kumpaner. Men samtidig som dette er mer rocka, føler jeg at Return to Forever lurer litt i bakgrunnen. Men her synes jeg det hele fungerer mye mer «pr. dags dato» enn det Chick Corea noen gang gjorde. Nok en fin gitarsolo fra Bjorå, og et lekent, men påpasselig band i bakgrunnen som holder det litt «rufsete» solid på plass. Deretter følger «The cradle», hvor el.bass og gitar setter stemningen, før en av saksofonistene kommer inn med noen lange toner som er med på å bygge opp låten, samtidig som soloen utvikler låten til en nydelig sak, hvor en av synthene tar det hele inn i The Last Waltz-landskapet mot slutten.
Så avrunder de med den americana-inspirerte «When a gift is not a gift», som tar oss med adskillig lenger inn i et spennende landskap som ligger et godt stykke unna den vanlige americanaen. En nydelig avslutning på en nydelig plate med en praktfull bass-solo.
Med denne utgivelsen har Karl Bjorå tatt oss med på en musikalsk reise inn i et ytterst spennende og interessant landskap ikke altfor mange av dagens musikere beveger seg (selv om vi stadig hører band som tar i bruk lignende elementer, som americanaen). Og musikken han har skapt for denne spennende gjengen av musikere er gjort med en humor, skjeivhet og inderlighet vi sjelden hører. Et praktverk!
Jan Granlie
Karl Bjorå (guitar, banjo, synthesizer, vocals), Karoline Wallace (vocals), Tuva Syvertsen (hardanger fiddle, violin, vocals), Selma French (hardanger fiddle, violin, vocals), Signe Emmeluth (saxophone, flute), Kalle Nyberg (saxophone), Vegard Lien Bjerkan (piano, banjo, synthesizer, Håvard Aufles (synthesizer), Barður Reinert Poulsen (bass), Andreas Winther (drums)
