Katharsis er en trio bestående av pianisten Joseph Nowell, bassisten Michele Bodesan og trommeslageren Giuseppe Sardina, som i 2020 fant ut at de skulle spille sammen som trio. Før det hadde de spilt sammen i en rekke sammenhenger.
I presseteksten står det at trioen prøver å forene europeisk jazz, arven fra de frie, moderne lydbildene og den improvisert «komposisjonen», og de søker å skape skjør, men intens musikk som gjerne oppstår i den dype kontakten mellom musikerne. «People and Places» er deres debutalbum, og de ni «strekkene» ble innspilt i 2021, og består kun av originale «strekk» skrevet spesielt for denne sammensetningen av tre musikerne.
Dette er en italiensk trio hvor pianisten Joseph Nowell har bodd både i hjemlandet og i England, og har en relativt lang CV både som pianolærer og utøvende pianist. Michele Bondesan er også italiener som både spiller jazz og klassisk musikk. Han har vært aktiv på en rekke sommerkurs, blant annet i Siena, hvor han har fått «prøve seg» mot veletablerte, italienske musikere, og Giuseppe Sardina, er en trommeslager som har vært med på flere utgivelser på AUT Records, spesielt med bandet Bluering Improvisers, blant annet på innspillingen «Materia», som, selvsagt er anmeldt på salt peanuts* – og anmeldelsen kan du lese HER.
På deres debut som trio, har de fordelt komponeringsarbeidet mellom seg, og de starter med Nowells «Alea» som umiddelbart fører tankene til pianisten Bill Evans og hans mange «disipler». Det er en behagelig ballade, som skiller seg fra det meste vi har hørt på plater fra AUT Records tidligere, hvor musikken har vært adskillig mer frittgående enn det vi får her. For dette er ytterst fin oog behagelig pianotriomusikk som trekker oss tilbake til 60-tallet. Ikke bare musikalsk, men også i lydbildet, som ligger godt inne i 60-talls-idealene fra for eksempel Blue Note Records.
De fortsetter med Sardinas «Spider», som er mer kompleks enn åpningssporet, og hvor trommeslageren spiller en vesentlig rolle. Og her beveger de seg adskillig lengre mot vår tid, og de tre viser at de ikke bare er tilbakeskuende, men også nåtidig i sin musikk. Pianospillet er vitalt og befinner seg i et moderne landskap, og bass-spillet er kreativt og spennende der både han og pianisten understøtter det energiske, og veldig italienske, trommespillet. Og bass-soloen er akkurat passe tung, og minner en del om det vi tidligere fikk fra Charlie Haden, selv om Bondesan spiller adskillig flere toner i sin solo enn det Haden noen gang gjorde. Og låten har et slags Thelonious Monk-tema som fungerer fint.
«Alfred» er skrevet av Bondesan, og det er han som åpner med bue og mange, lange pauser, før Nowell kommer inn, og vi får en nydelig ballade i 60-tallstradisjonen, men med klare innslag av nåtiden.
Og slik fortsetter de gjennom den moderne, lyse og fine «F», balladen «La cittá del murales», hvor Monk igjen dukker litt opp i bakhodet, like mye som Herbie Nichols og stadig med Monk som bisitter. «Blanco» er en komposisjon av Sardina, som gjerne kunne vært gjort av en skandinavisk trio med god plass og mye rom hvor musikken er tilbakelent og fin, før vi får Bondesans «In Pieces» som også er moderne i uttrykket, og litt mer kompleks enn de fleste av de andre låtene, med fint og spennende pianospill, før de går inn for «landing» med Nowells fine ballade, «Mechelen», som er ytterst ettertenksom og vakker, før de avslutter med Bondesans «Dear Charles», som igjen tar oss tilbake til 60-tallet og Bill Evans balladespill.
«People and Places» er blitt en fin plate hvor musikerne tar med seg jazzhistorien fra 60-tallet inn i vår tid på en ytterst behagelig måte. Dette er tre musikere som allerede på sitt debutalbum, har funnet en fellesnevner i musikken som er spennende, behagelig og deilig å lytte til. Og at AUT Records også utgir slik musikk tar jeg som et positivt signal fra det ytterst spennende plateselskapet.
Jan Granlie
Joseph Nowell (p), Michele Bodesan (b), Giuseppe Sardina (dr)
