Livet kan ofte virke veldig enkelt for en del av disse frittgående jazzmusikerne. De tar med seg opptaksutstyr på turné, så tar de opp alle konsertene, og ser om det er noe som er bra nok til å slippes på plate. Det er ikke alltid at slike forsøk er vellykkede, men når man sender den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love ut på tur, sammen med den amerikanske saksofonisten Ken Vandermark, så lurer nok en aldri så liten tanke i bakhodet om at dette kan være verdt å få festet for ettertiden, i alle fall noe av det. En konsert – eller kanskje litt herfra og litt derfra?
Men at det skal bli fem fullengders CDer, pluss en DVD, er vel kanskje i overkant av hva man forventer av en turné i Russland, Japan, England og USA.
Men så er ikke «Extended Duos» innspilt i løpet av en turné heller. Men over noen få år i disse landene. Og det er heller ikke alle musikere forunt å reise såpass vidt og bredt, som disse to monstrene av noen musikere gjør. Russland, Japan, England, USA – da er det bare Sør-Amerika og Afrika igjen, pluss Australia, så kan man kalle det en jordomseiling. Men jeg er temmelig sikker på at disse to herrene i løpet av tiden det har tatt å spille inn denne boksen, også har besøkt de andre kontinentene på kloden.
Det starter i Russland, nærmere bestemt i DOM Cultural Centre i Moskva, 31. oktober 2011. En låt, «Moscow pt.1» på første CDen, som fortsetter på CD 2 med «Moscow pt.2» «Moscow pt.3» og «Moscow pt.4». Og det hele er så tett og fint, som nesten bare disse to musikerne kan gjøre det. De kommuniserer som siamesiske tvillinger, og backer hverandre opp på en nesten magisk måte.
Så går reisen videre til Japan. På CD 3, 4 og 5 befinner herrene seg på Pit Inn i Tokyo og perioden er 11. og 12. september 2012.
På Disc 3: Japan#1 får de selskap av pianisten Masahiko Satoh i «Tokyo pt. 1-6». Vandermark og Nilssen-Love raser av gårde som vanlig, og Satoh får et svare strev med å følge med. Men det går. De to gamle vennene utfordrer hverandre, og ikke minst den japanske pianisten, men etter litt nøling i starten, synes jeg pianisten finner seg vel til rette. Hør bare på kommunikasjonen på andresporet «Tokyo pt. 2». Det er nesten magisk. Satoh fører ab i lengre perioder og gir oss ytterst originalt pianospill, det går lang tid mellom hver gang man hører. Noen vil kanskje sammenligne det med Cecil Taylor, men det er ikke der. Det er frijazz på japansk, slik bare japanere kan gjøre det. Man kan høre at Vandermark og Nilssen-Love koser seg med det eksotiske selskapet, og det hele er nesten styggvakkert.
På de tre siste sporene, «Tokyo 4, 5 og 6», får de selskap av gitaristen Jim O’Rouke, en av de virkelig store innenfor den improviserte musikken i Chicago, og mange vil kjenne han fra bandet Sonic Youth. Her får musikken en litt annen stemning, hvor O’Rouke tar fram sine lederegenskaper og tar de to andre med seg på noen interessante reiser inn i mystikkens musikalske verden. Her utforskes de musikalske mulighetene på en helt annen måte enn sporene med Satoh eller når Vandermark og Nilssen-Love spiller duo.
På Disc 4: Japan#2 er Satoh tilbake, med Vandermark, Nilssen-Love og O’Rouke fremdeles på plass på scena i sporet «Tokyo pt. 7», og eksperimenteringen fortsetter. Det slår meg egentlig hvor tett denne musikken egentlig er, selv om det er rom for rolige partier og «luft». Energien er hele tiden på knivseggen, og O’Rouke og Vandermark duellerer hele tiden med hverandre, med interessante innspill fra Satoh.
Og om ikke dette var nok. I «Tokyo pt. 8» dukker også saksofonisten Akira Sakata opp med sin altsaksofon og klarinett. Ex-marinebiologen har på ett eller annet vis funnet seg nye lekekamerater, og gjør hva han kan for å utfordre Vandermark, som må finne fram barytonsaksofonen for å stå imot presset fra den hissige japaneren. Og den kontrasten som oppstår i dette møtet er interessant og spennende.
FjerdeCDen avsluttes ved at Vandermark og Nilssen-Love hiver de andre ned fra scena og avslutter i sikker stil som duo. Bare for å sette skapet på plass, på en måte.
Disc 5: Japan #3 åpner med en duo mellom Vandermark og den japanske trommeslageren Tamaya Honda. En forrykende seanse, hvor jeg er sikker på at Nilssen-Love sto tett på duoen for å følge med i Hondas energiske spill. Duoen raser gjennom «Tokyo pt. 11» og «Tokyo pt. 12» før Nilssen-Love igjen river til seg trommestikkene og tupper Honda av scenen for i stedet og invitere opp kotospilleren Michigo Yagi, som bringer med seg sin 21-strengs elektriske koto og sin 17-strengs basskoto! Vandermark får seg også en pustepause, men Sakata blir igjen hentet opp på scenen, og vi får tre («Tokyo pt. 13», «Tokyo pt. 14» og Tokyo pt. 15») ytterst heftige eksempler på hva en koto kan brukes til når den blir plassert i det rette selskapet. Sakata lar det stå til, og setter av gårde det remmer og tøy kan holde. Som den reneste kamikazepiloten raser han av gårde, uten å se seg til siden eller bakover. Nilssen-Love halser etter, mens Yagi på mange måter blir en statist. I alle fall i den første låta. I «Tokyo pt. 14», må selv «duracellkaninen fra Stavanger» roe litt ned. Sakata finner fram klarinetten, og vi får det nærmeste man kan kalle en ballade i dette selskapet. Her blir det også mulig å høre hva Yagi kan utrette på det japanske nasjonalinstrumentet koto. Vi får en helt annen stemning enn på resten av «boksen», noe som gjør godt for øreganger som begynner å bli litt slitne. Men det varer ikke så lenge. Yogi vet hva hun skal gjøre med den elektriske kotoen for å hamle opp med de to «varulvene» hun har havnet på scena med. Hun skrur på fuzzen, slik at det sarte instrumentet høres ut som en heftig elgitar, og de to herrene må hive seg rundt for å følge med.
Så bærer det videre til England, og Sheffield. Innspillingen i byen som engang hadde noen helt akseptable fotballspillere, har man valgt å utgi som DVD. Her får vi først et par duolåter med Vandermark og Nilssen-Love, før saksofonisten Mick Beck avlegger de to et besøk. Siden dette er en DVD, og min EDB-maskin ikke var forberedt på at det skulle ramle inn en DVD, sånn på lørdagskvelden, så får vi heller komme tilbake til denne.
Så avrundes denne vanvittige verdensomreisingen med et besøk i Vandermarks hjemby, Chicago. På Disc 7: USA, får vi duoen i tosom majestet fra The Hide Out, den 25. juni 2014, og vi er på mange måter tilbake til start. Her foretas det nesten en oppsummering og en evaluering av hva man har vært med på de siste årene. Kommunikasjonen er, som bvanlig, nesten diplomatisk. De lytter til hverandre, kommentere, utfordrer og stiller hverandre spørsmål. Og alt ender opp i en slags fred og fordragelighet.
Dette er blitt en viktig boks for å dokumentere hva som skjer når to av de mest reiselystne, musikalske globetrotterne i verden er ute på tur. Disse reisereportasjene er langt mer spennende enn hva man kan få med seg på Travel Channel og «Packat och klart» på SVT, her er det de mystiske og uframkommelige delene av storbyene som utforskes. Her går man ned i undergrunnen, man sjekker avløpssystemene og byens laverestående individer. Her er det langt fra luksushoteller og høy sigarføring. Dette er rått og fritt og freidig – akkurat slik vi elsker at en musikalsk reise skal være.
Og vil du oppleve noe av dette i levende live, så er Nilssen-Love og Sakata (sammen med den svenske bassisten Jonas Berthling) på Skandinavia-turné i disse dager.
Jan Granlie
Paal Nilssen-Love (dr, perc), Ken Vandermark (s), Mick Beck (ts), Jim O’Rouke (g), Tamaya Honda (dr), Akira Sakata (as, cl), Masahiko Satoh (p), Michiyo Yagi (koto)
