And Then We Turned Away is the fourth album of Norwegian Kjetil Mulelid Trio featuring pianist-composer-bandleader Kjetil Mulelid (of Wako quartet and the duo with vocalist Siril Malmedal Hauge), double bass player Rune Nergaard (of Bushman’s Revenge, who replaced Bjørn Marius Hegge) and drummer Andreas Winther (of Johan Lindvall Trio and Liv Andrea Hauge Ensemble). This acoustic piano jazz trio has been working since 2016 and balances exquisitely Mulelid’s evocative melodies with the energetic rhythm section of Nergaard and Winther.
The new album marks a new chapter in this trio, with Nergaard on the double bass, and a new label, after the previous albums of the trio were released by Rune Grammofon. Nergaard integrated immediately into the trio’s conversational dynamics and the first performance of the trio with him at Blå in Oslo inspired the Mulelid’s compositions for the album.
The nine pieces of And Then We Turned Away suggest a more energetic incarnation of the trio, close in its spirit to the experience of an immediate and electrifying, ecstatic atmosphere of a live performance. Naturally, the addition of an experienced musician like Nergaard opens new, exploratory options for new layers, tones, and textures in improvisational interplay and complex rhythmic interplay while deepening the trio’s harmonically melodic themes.
The opening pieces, «Age of Enlightenment / Parasite» and the title piece, and later on «Any Day Now» hint about the new direction of the trio. But as the album progresses, the trio balances its energetic mode with lyrical ballads like «The Greatest Love», «Singing Sands», and the introspective «Sailor’s Song, Part II» which solidify the Nordic roots of the trio. Eventually, the new album suggests an impressive blend of raw, invigorating energy with Nordic coolness.
Eyal Hareuveni
……….
Den norske pianisten Kjetil Mulelid kommer fra Hurdal, og er kjent fra Kjetil Mulelid Trio, Kjemilie og Wako, og fra samarbeid med musikere som Siril Malmedal Hauge, Arve Henriksen og Trygve Seim. I 2014 fullførte han studiene ved «Jazzlinja» ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Trioen slapp debutalbumet Not Nearly Enough To Buy A House i 2017, sammen med bassisten Bjørn Marius Hegge og trommeslageren Andreas Winther, for deretter å levere flere utmerkede trioplater.
Trioen befinner seg i det samme musikalske landskap som in the country, Espen Eriksen Trio og stadig flere og flere norske og skandinaviske pianotrioer, med mye ungdommelig lekenhet og nysgjerrighet. Han er inspirert av «alt fra salmer til frijazz, og musikken er energisk, rytmisk intrikat, harmonisk rik, intim og med tiltalende melodier», som man kan lese på hans hjemmeside.
Siden forrige utgivelse Who Do You Love the Most (2022), har trioen fått ny bassist, Rune Nergaard, uten at det har ført de store endringene i trioens musikk. Alle de åtte komposisjonene er gjort av Mulelid, og innspillingen ble gjort i Athletic Studio ii Halden den 8. februar 2024.
De starter med «Age of Enlightenment» som er koblet sammen med «Parasite», som tar oss raskt iinn i det lyriske, nordiske soundet, med utmerket spill fra alle tre. Og herfra til de runder av med «Sailor’s Song, Part II», merker vi oss Mulelids fine komposisjoner og spill. Hele vegen er dette jazz i den veldig typiske tradisjonen vi de senere årene har hørt fra en rekke, særlig, norske og svenske trioer.
Men jeg synes denne trioen skiller seg positivt ut fra mange av de andre trioene, mest på grunn av Mulelids utmerkede pianospill, som har en hånd i e.s.p. og lignende, mens den andre befinner seg i en mer moderne retning. Og det moderne hører man kanskje enda mer i trommespillet til Winther, som på utmerket måte trekker de andre i trioen i en litt mer moderne retning.
Jeg synes, kanskje, Nergaards bass ligger litt for langt bak i lydbildet, men hans spill passer som «hånd i hanske» i trioen, og er, kanskje, mer «flytende» enn slik vi kjenner det fra Hegges mer «Mingus»-inspirerte spill. Men det er helt ok. Nergaard er en utmerket bassist, som passer perfekt inn i denne settingen.
Av og til synes jeg kanskje Mulelid tar litt for mye plass i låtene, og jeg kunne ønsket meg at både Nergaard og Winther slapp litt mer til som solister. Det er i balladene jeg føler jeg får mest ut av låtene, hvor Mulelid ikke hele tiden er helt i front. Men det blir å «pirke» altfor mye i de åtte komposisjonene, som varierer fint i temperatur og pågåenhet, og der hvor Winther og Nergaard «strammer ryggen» og nærmest tvinger seg fram, blir dette et helhetsinntrykk som er både vakkert og fascinerende. Og balladen «The Greatest Love» er en perle av en komposisjon!
Jan Granlie
Kjetil Mulelid (piano), Rune Nergaard (double bass), Andreas Winther (drums)
