Den amerikanske bassisten Larry Grendier ble født i San Francisco i 1966, og har de senere årene markert seg som en solid bassist i flere profilerte band, som for eksempel Brad Mehldau Trio, Pat Metheny, Paul Motian, Chris Potter, Joshua Redman og mange, mange flere.
Nå har Manfred Eicher i ECM sluppet han til mutters alene i Avatar Studios i New York, for å spille inn soloplate på det tyske selskapet.
Etter hvert er det en del jazzbassister som har gjort soloplater, og fra å inneha en relativt tilbaketrukket posisjon hos andre musikere, er plutselig alt basert på at det store strengeinstrumentet kan bære en hel plateinnspilling alene. Det er et krevende stykke arbeid, og ikke alle har vært like heldige med slike prosjekt. Men jeg synes Grenadier klarer seg godt gjennom 12 relativt korte strekk, de fleste utviklet der og da som spontane improvisasjoner, men vi får også rene bass-versjoner av Rebecca Martins «Gone Like the Season Does», John Coltranes «Compassions» som vi får sammen med Paul Motians «The Owl of Cranston», Wolfgang Muthspiels «Bagatelle 1» og George Gerswins «My Man’s Gone Now».
Hele veien veksler han mellom å spille med bue og mer tradisjonelt, og gjennomgående fungerer spillet fint. Av og til spiller han med seg selv i dubbet versjon, som i den fine «Woebegone», som han selv står ansvarlig for. Og versjonene av de andres komposisjoner løser han på en utmerket måte, spesielt synes jeg Gerswins «My Man’s Gone Now» løses på en spennende måte. Men selvsagt må det bli litt «langhalm» innimellom, men det godtar vi glatt.
I det hele, er dette blitt et fint eksempel på at det er fullt mulig for en bassist å gjøre en fin plate, uten hjelp fra andre musikere. Han har en fin tone i bassen, og han mestrer strykespillet fint. Og i stedet for å «peise på» og vise fram alle de tekniske triksene han kan, får vi en lyrisk og fin plate, som passer perfekt en sen kveld.
Jan Granlie
Larry Grenadier (b)
