
Den amerikanske bassisten Larry Grendier ble fĂždt i San Francisco i 1966, og har de senere Ă„rene markert seg som en solid bassist i flere profilerte band, som for eksempel Brad Mehldau Trio, Pat Metheny, Paul Motian, Chris Potter, Joshua Redman og mange, mange flere.
NÄ har Manfred Eicher i ECM sluppet han til mutters alene i Avatar Studios i New York, for Ä spille inn soloplate pÄ det tyske selskapet.
Etter hvert er det en del jazzbassister som har gjort soloplater, og fra Ă„ inneha en relativt tilbaketrukket posisjon hos andre musikere, er plutselig alt basert pĂ„ at det store strengeinstrumentet kan bĂŠre en hel plateinnspilling alene. Det er et krevende stykke arbeid, og ikke alle har vĂŠrt like heldige med slike prosjekt. Men jeg synes Grenadier klarer seg godt gjennom 12 relativt korte strekk, de fleste utviklet der og da som spontane improvisasjoner, men vi fĂ„r ogsĂ„ rene bass-versjoner av Rebecca Martins «Gone Like the Season Does», John Coltranes «Compassions» som vi fĂ„r sammen med Paul Motians «The Owl of Cranston», Wolfgang Muthspiels «Bagatelle 1» og George Gerswins «My Manâs Gone Now».
Hele veien veksler han mellom Ă„ spille med bue og mer tradisjonelt, og gjennomgĂ„ende fungerer spillet fint. Av og til spiller han med seg selv i dubbet versjon, som i den fine «Woebegone», som han selv stĂ„r ansvarlig for. Og versjonene av de andres komposisjoner lĂžser han pĂ„ en utmerket mĂ„te, spesielt synes jeg Gerswins «My Manâs Gone Now» lĂžses pĂ„ en spennende mĂ„te. Men selvsagt mĂ„ det bli litt «langhalm» innimellom, men det godtar vi glatt.
I det hele, er dette blitt et fint eksempel pÄ at det er fullt mulig for en bassist Ä gjÞre en fin plate, uten hjelp fra andre musikere. Han har en fin tone i bassen, og han mestrer strykespillet fint. Og i stedet for Ä «peise pÄ» og vise fram alle de tekniske triksene han kan, fÄr vi en lyrisk og fin plate, som passer perfekt en sen kveld.
Jan Granlie
Larry Grenadier (b)