Saksofonisten Leo Parker ble født den 18. april 1925 i Washington, og døde 11. februar 1962. Han startet med altsaksofon i skolen, og er å høre på dette instrumentet på et opptak med Coleman Hawkins fra 1944. Senere fikk han plass i bandet til Billy Eckstine, og da hadde han gått over til barytonsaksofon. I 1945 var han med i firerbanden som ble kalt «Unholy Four», sammen med Dexter Gordon, Sonny Stitt og Gene Ammons, og spilte på 52nd Street i New York med Dizzy Gillispie i 1946 og med Illinois Jacquet i 1947-48, og senere med Fats Navarro, J.J. Johnson, Teddy Edwards, Wardell Grey og Sir Charles Thompson. I 1950 hadde han store problemer med narkotika, som forstyrret platekarrieren, men gjorde comeback på Blue Note i 1961. Men karrieren på Blue Note ble kort, for han døde allerede året etter av hjertinnfarkt.
På denne utgivelsen får vi barytonsaksofonistens to sidste Lp-innspillinger for Blue Note, «Let Me Tell You ‘bout It» og «Rollin’ With Leo» som begge ble innspilt i 1961, kun måneder før han døde.
Utgivelserne var planlagt som et slags comeback for Parker, som ikke hadde vært i et platestudio på nesten fem år. I tillegg får vi albumet «Billy In The Lion’s Den», som kom på King i 1954, en låt han spilte inn for Prestige i 1950 og en for Savoy i 1948.
Musikken på platen er i hovedsak hardbop, og overrakende mye er komponert av Parker selv. Som barytonsaksofonist er han en skikkelig råtass, og man kan nesten høre at han har en bakgrunn som altsaksofonist i måten han fraserer på. Men man kan også høre at han ikke er i sin beste form på disse opptakene. Det blir mange pustepauser i soloene, men det gjør ikke så mye for helhetsinntrykket.
På den første delen, som inneholder «Let Me Tell You ‘Bout It» har han med John Burks (tp), Bill Swindell (ts), Yusef Salim (p), Stan Conover (b) og Purnell Rice (dr), og så vidt jeg vet, så er ikke disse blant de mest kjente musikere på Blue Note-katalogen.
På «Rollin’ With Leo» får vi Burns igjen på trompet, og Swindell på tenorsaksofon, mens Johnny Acea har overtatt pianokrakken, og Al Lucas bassen på noen av sporene. På trommer får vi noen spor med Rice, og noen med Wilbert Hogan.
På bonussporene får vi høre både Al Haig på piano, Oscar Pettiford på bass og Max Roach på trommer, i tillegg til Joe Newman (tp), Charlie Rouse (ts) og Sir Charles Thompson (p).
Musikken er litt annerledes enn det vi er vant til å høre fra Blue Note. Så godt som alt ligger innenfor den hardtswingende bluesen, og det swinger upåklagelig hele veien. Og det er morsomt å høre en barytonsaksofonist som behandler instrumentet som var det en alt- eller tenorsaksofon. Med det mener jeg at han spiller mange toner, og er på hugget hele veien. Og vi kan konstatere at det er en lang vei fra Lars Gullin og Gerry Mulligans spill til Leo Parker. Han er på tuppa hele veien, og satser nesten i overkant fra start til mål, kanskje for å overbevise Blue Note-eierne. De andre musikerne leverer varene slik de skal, og spesielt kan jeg like John Burks energiske trompetspill.
Og Parker lykkes i stor grad med slitet. Og leverer to fine plater som blir vil bli stående i lang tid som et vitnesbyrd over en swingende og god jazzmusiker. Man noen vil kanskje bekylde han for å ta litt enkle grep for å få det til å swinge, men det synes jeg ikke spiller noen rolle.
Jan Granlie
Leo Parker (bs), John Burks (tp), Bill Swindell (ts), Charlie Rouse (ts), Joe Newman (tp), Bill Jennings (g),Yusef Salim (p), Johnny Acea (p), Al Haig (p), Sir Charles Thompson (p), Andrew Johnson (b), Stan Conover (b), Al Lucas (b), Oscar Pettiford (b), Joe Williams (b),Purnell Rice (dr), Wilbert Hogan (dr), Max Roach (dr), Jack «The Bear» Parker (dr), George Delfart (dr)
