Gitaristen Lionel Loueke kommer opprinnelig fra Benin i Vest-Afrika. Han flyttet til Elfenbenkysten i 1990 for å studere ved The National Institute of Art. Deretter gikk turen til American School of Modern Music i Paris, før han dro til Berklee i USA.
Etter det lå veien åpen for den ytterst original gitaristen, som på helt egen måte kombinerer den nyere, amerikanske gitarjazzen med sine afrikanske røtter. Han har spilt med en rekke store stjerner innenfor jazzen, så som Cassandra Wilson, George Garzone, Angelique Kidjo, Dianne Reeves, Wayne Shorter, Charlie Haden, Marcus Miller, Brian Blade med flere. I det siste året har han også startet et samarbeid med den norske vokalisten Sissel Vera Pettersen, noe som har resultert i spillejobb ved Copenhagen Jazz Festival i sommer og en turné i Skandinavia.
På «Gaïa» samarbeider han med bassisten Massimo Biocati og trommeslageren Ferenc Nemeth, to musikere jeg ikke kjenner spesielt godt til fra før.
Den som går til innkjøp av denne innspillingen med et håp om å få høre god, gammel «Blue Note»-musikk, slik vi kjenner den fra selskapets glansperiode på 60-tallet, vil muligens bli skuffet. For den musikken Loueke serverer på «Gaïa» er omtrent så langt fra «Blue Note»-tradisjonen det er mulig å komme.
Han er utvilsomt en dyktig gitarist, med en helt særegen spillestil og sound i gitaren. Av og til kan det virke litt «slurvete», men gir man platen tid og rom, så åpner det seg opp en helt spesiell verden. Hans mange effekter på gitaren gjør han han nesten høres ut som en synth i ene øyeblikket, før det nesten umerkelig glir over til gitar. Hans teknikk er helt spesiell, og gjennom 11 selvkomponerte låter lærer vi å kjenne ham som en fornyer av gitarjazzen. Det låter vestafrikansk i ene øyeblikket og storbyjazzrock i neste, og både bassisten og trommeslageren er helt på plass og vet akkurat hvor Loueke er på vei.
Den siste låta på plata, den gamle Bee Gees-låta «How Deep Is Your Love», serveres i en original og morsom versjon, som overgår originalen med flere meter.
En spennende og interessant plata, det tar litt tid å venne seg til, men når man har knekt koden, så åpenbarer det seg et ytterst interessant landskap i skjæringspunktet mellom Vest-Afrika og Manhattan.
Jan Granlie
Lionel Louke (g), Massimo Biocati (b), Ferenc Nemeth (dr)
