«Looty» var navnet dronning Victoria ga til pekingeserne som ble brakt til henne som tyvegods fra det kinesiske keiserpalasset på slutten av opiumskrigen. Det er ikke kjent om den lille hunden forsøkte å gjenopprette sin ære og den til Kinesisk imperium ved å bite alt og alle rundt seg og gjøre fra seg på de persiske teppene som sannsynligvis også var blitt stjålet, eller om hanhunden godtok overføringen fra østlig til vestlig adel. The På plateselskapets Bandcamp-side kan vi lese at «Looty Trio ønsker å spille, men ikke bare. Trioen er ingen munnkurv, de er revet løs fra hundebåndene de driver selv med tjuvfangst. Ikke bare kalver er i faresonen, de liker også å sikte høyere. De plyndrer og skjerper verktøyene de har akkumulert gjennom flere tiår: fra jazzskalpeller til punk-damphammere. De bruker alt de kan få tak i til å bryte lenker og bjeffe mot prangende palasser, nedverdigende systemer, og – sist men ikke minst – kjedelige musikk».
Trioen består av tenorsaksofonisten Sebastian Strinning, tubaisten Marc Unternährer og trommeslageren Valeria Zangger, og vi får 9 overraskende, «streite» strekk (på Bandcamp-siden er det 11låter, pluss en video – sistelåten på Lpen «Mass Induvidualism»), innspilt i Soundfarm Studios i Obernau i november 2022.
Og de starter med tittelsporet «Boxer Rebellion», med Srinnings tenorsaksofon i føringen, og en fin, rytmisk bakgrunn av tuba og trommer. Etter et fint lite «brekk» fra tubaen, før de går inn i «temaet» igjen. Jeg føler kanskje at trommespillet blir en smule for mye «elektrifisert», før Zangger legger noen lange cympalslag, som tar oss over i nye gode, gamle Henry Threadgill kunne ha gjort for en del år siden.
Andresporet, «White Lotus» er en ballade, med fint spill fra alle tre, men fremdeles synes jeg det blir litt «uvant» med trommelyden. Men kanskje er det jeg som er litt for konservativ i øregangene, og at det er slik det skal være i Mellom-Europa. Kanskje er det også litt mye romklang i tenorsaksofonen, men ellers er dette en fin sak, hvor saksofonspillet drar tankene tilbake til noen av «tøffingene» som hadde sin glansperiode for noen år siden. Men på grunn av romklangen og trommelyden, låter det fremadrettet. «Armant» er også en fin ballade, og ett godt stykke unna det rebelske og opprørske. Jeg vil vel påstå at de i teksten på Bandcamp lover mer enn de helt kan holde. For dette er fin og vennlig musikk, som «rusler» fint av gårde, uten at, ii alle fall jeg lar meg opprøre. Innimellom blir saksofonspillet litt råere, og da retter jeg meg opp i stolen, og regner med at nå skjer det noe. Men raskt er de tilbake i det rolige, men hele veien med fint spill. Så får vi bare leve med «reklameteksten». Etter hvert «kliner» de litt mer til, og musikken blir røffere i kantene, men ikke nok til at jeg reagerer. Men det er fint spilt, og de tre kommuniserer fint gjennom hele låten. En helt ok trommesolo får vi også.
Og slik fortsetter de gjennom alle de 9 (11) låtene. Men i «Gun Dog» skjer det noe. Her får vi drivende godt og rytmisk tubaspill over trommene, hvor saksofonen må innordne seg. Og her føler jeg vi er godt innenfor landskapet til både Threadgill og for eksempel Arthur Blythe. Men de roer seg etter hvert. Og her føler jeg sound designeren Timo Keller, som også dukker opp på FX innimellom, bidrar fint. Låten skifter fra det relativt frie og det organiserte på en fin måte, før de finner seg godt til rette i et /(nesten) unisont saksofon- og tubaspill. Dette er kanskje den mest spennende låten på platen, hvor jeg må jobbe litt med å venne meg til trommelyden, men ser jeg bort fra den, så er dette fint.
Så følger den korte «Einerline», som nesten beveger seg inn i den amerikanske brass-band-tradisjonen, med heftig tenorsaksofonspill som jeg gjerne ville ha hørt mer av, før vi får «Ca de bou», med tubaen igjen i front med fint rytmisk spill, nesten som vi hører det i brass-band fra New Orleans, under saksofonens litt lange linjer i temaet. Opprørsk musikk? Nei, men grådig fint! Og med en utmerket tubasolo.
«Yellow Lotus» befinner seg også i nærheten av New Orleans, på grunn av det fine tubaspillet, som sammen med trommene legger et fint grunnlag, sammen med sparsom elektronikk, i en fin og «bølgende» låt, hvor saksofonen etter hvert legger seg på topp og avleverer en fin solo, før vi får «Bouncer» og «Mass Induvidualism», som på Bandcamp er i form av en video i form av et litt obskurt dokketeater, som ikke varer altfor lenge, før vi får «bonussporene», «On a Thread» med tubaen igjen i føringen i starten i en ballade hvor det blir mye romklang i saksofonen. Men hvor dette fungerer fint i dette tilfellet, før vi er tilbake i New Orleans i «March for Nature II», hvor vi igjen legger merke til det fine tubaspillet, før «bonusavdelingen» avsluttes med den korte «Hammer Nagel Letter» på kun 51 sekunder. Men i løpet av disse sekundene får vi tuba og heftig elektronikk og den punktilnærmelsen de lover i Bandcamp-teksten.
Dette er blitt en relativt original og fin plate, som lover mer enn de kan holde i reklameteksten, men hvis vi ser bort fra den, synes jeg de tre (fire) har laget en spennende plate med variert improvisasjonsmusikk hvor de tar oss med fra Mellom-Europa til New Orleans på en spennende måte. Og det er tre utmerkede utøvere vi får møte, med et ekstra kryss i margen for tubaisten Marc Unternährer.
Jan Granlie
Sebastian Strinning (tenor saxophone), Marc Unternährer (tuba), Valeria Zangger (drums), Timo Keller (sound design, FX)
