Luísa Gonçalves kommer fra Lisboa i Portugal og en utdannet klassisk pianist. Hun har spilt med en rekke musikere i hjemlandet, men denne gangen møter vi henne alene ved flygelet.
Platen er utgitt på Clean Feeds samarbeidspartner, eller underselskap, Trem Azul, noe som kan indikere at Clean Feed-sjef Pedro Costa, kanskje mente at dette er musikk som ligger utenfor hva det fine Clean Feed-selskapet skal holde på med?
Vi får sju komposisjoner, som jeg nesten regner med at Gonçalves selv har komponert. Og det er mye klassisk i det hun gjør. Men ikke så mye at det ikke kan gå innunder avdelingen for «Keith Jarrett-lignende» musikk. Jeg synes hun har et nydelig anslag i spillet, og det er mye improvisasjon i det hun gjør, som ligger tett på det Jarrett for eksempel gjorde på albumene «Facing You» og «Köln Concert». Men det vi får høre her blir ikke noe i nærheten av plagiat. Til det er Gonçalves en altfor dyktig pianist. Det er det lyriske i spillet som innimellom legger seg tett på Jarrett, og det er det vanskelig å kritisere. Jeg synes dette er blitt en plate som kan trekkes fram når man har vært altfor lenge korona-isolert ett eller annet sted i verden, og egentlig kunne tenke seg til et helt annet sted.
Musikken er melankolsk, vakker og avslappende å lytte til, og den som er «blodfan» av Keith Jarrett, kan muligens ha godt av å lytte til Gonçalves. Senk skuldrene, hell gjerne opp et godt glass rødt, lukk øynene og la Gonçalves og hennes piano overmanne deg!
Jan Granlie
Luísa Gonçalves (p)
