Den norske trioen Lumen Drones er noe helt spesielt innenfor den europeiske musikkfamilien. Trioen kom med sin forrige innspilling, «Lumen Drones» på ECM i 2014 (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER), og ved å «melde overgang» til den lille, ti-årsjubilernde selskapet Hubro, tror jeg de har gjort et godt valg. For musikken de fremfører er som skapt for det norske selskapet.
Trioen består av hardingfelemester og fiolinist Nils Økland, gitarist Per Steinar Lie og trommeslager Ørjan Haaland, og som tittelen forteller, skal vi bevege oss inn i droneland når vi setter på denne innspillingen.
Vi får ni komposisjoner/strekk som er laget av de tre i fellesskap, og hele veien er det en samkjørt helhet og enhet i det de gjør som er praktfull. Det blir aldri en felespiller med komp, men samspillet er sømløst på samme måte som alle låtene nærmest beveger seg (nesten) sømløst over i hverandre, som var hele platen en låt med masse variasjoner.
Nils Økland er en av de virkelige nyskapende folkemusikere i Norge. Helt siden hans plate «Blå harding», hans solodebut, kom i 1996, har han vært i front når det gjelder nyskapende folkemusikk, og han har på alle de tidligere soloplatene, eller den forrige med Lomen Drones, skapt flunkende ny musikk for det norske nasjonalinstrumentet hardingfela. Per Steinar Lie og Ørjan Haaland har man hørt i litt annerledes sammenhenger enn i en slik sammenheng tidligere, blant annet i band som The Low Frequency In Stereo og Undergrünnen, og det er fint å høre hvordan de går i ett med Økland i denne sammenhengen.
Musikken ligger å «vaker» i det spennende grenselandet mellom folkemusikk, jazz og rock, og jeg vet ikke om noen band som spiller akkurat den musikken disse tre gjør.
Her er det musikk som hentyder til innslag fra den norske naturen, samtidig som vi innimellom vekkes opp av drømmene ved at de tar oss med inn i en storby. Musikken er deilig og drømmende, men ikke søvnig. Man blir hele tiden sittende ytterst på stolen og følge med i detaljene fra Øklands hardingfele, Lies spennende gitarforløp eller Haalands rytmiske ideer.
Coveret på platen, som er et foto tatt av Ivar Kvaal, viser et rødt naust ved en vestlandsfjord i vinterskrud, og er den perfekte illustrasjon til den musikken vi får høre. Og som boende i Danmark, hvor denne tiden av året er preget av forskjellige sjatteringer av grått, får man nesten hjemlengsel av å se på coveret samtidig som man hører den vakre musikken.
Når man hører Lumen Drones blir det lett å tenke hva det er med den norske folkemusikken, som nesten hvordan den tolkes og fremføres, gjør noe inderlig med oss som lyttere. Hvorfor er det ingen andre lands folkemusikk som klarer å skape de samme følelsene i oss som når vi hører en «videreutvikling» eller den ekte varen av norsk folkemusikk? Kanskje har det noe å gjøre med hvor man har sine røtter i verden, og at de samme følelsene dukker opp når man hører sitt hjemlands folkemusikk om man kommer fra Burkino Faso, Gävle, Sarajevo, Ebeltoft eller Chicago? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den treffer meg midt i hjertet og sjela.
Lumen Drones er med på å gjøre denne helt spesielle musikken tilgjengelig for all verdens folk, og noe bedre og mer moderne enn det denne trioen gjør med å videreutvikle den norske folkemusikken, tror jeg nesten ikke det er mulig å gjøre. Og så er det ikke engang tradisjonelle slåtter de spiller. Alt er nyskrevet av de tre!
En perle av en innspilling! Ferdig snakka!
Jan Granlie
Nils Økland (hardangervio, vio), Per Steinar Lie (g), Ørjan Haaland (dr)
