Her på salt peanuts* har vi lenge skrevet at den danske trompeteren Kasper Tranberg burde få adskillig mer oppmerksomhet enn han har fått gjennom sine relativt mange år i jazzens tjeneste. Nå har han gått i kompaniskap med den sveitsiske pianisten Margaux Oswald, som har valgt å bosette seg i København etter å ha vært student på Rytmisk konservatorium – og det virker som hun har funnet seg vel til rette ute på Refshalvøen ute ved Operaen.
Den 8. juni i år spilte de to duokonsert i forbindelse med det utmerkede samarbeidsprosjektet Puls Session, mellom plateselskapet ILK og Osloklubben Blow Out, og her var, selvsagt salt peanuts* på plass, og rapporten kan du lese HER.
For alle de som ikke fikk med seg dette, hverken på Blow Out eller på H15 i Kødbyen, har nå muligheten med platen Signals, som de nettopp har sluppet. Jeg er overbevist om at det de spilte på denne Puls Sessionen ikke er det samme som det vi får servert på platen, for dette er relativt frittgående musikere som aldri spiller det samme to dager etter hverandre – i alle fall ikke i denne sammenhengen.
Vi får servert 11 sekvenser, hvor Tranbergs aldeles nydelige, energiske og tøffe trompetspill fører an over Oswalds lyttende, angripende og flotte pianospill. Jeg husker jeg hørte henne første gang, jeg tror det var i Koncertkirken på Nørrebro, og jeg ble sjokkert over spillet hennes. Hun angriper pianoet som om det skulle være hennes verste fiende i ene øyeblikket, og stryker over det som var det hennes store kjærlighet, i neste. Og hele veien er det en logikk i det hun gjør som fascinerer. Selvsagt kan vi ane noen forbilder innenfor det moderne pianospillet, og da særlig mot kvinnelige pianister som Kaja Draksler, Sylvie Courvoisier og noen andre europeere. Og hun er en utmerket lytter, som innordner seg fint sine medmusikanter. Og på denne innspillingen synes jeg vi møter to gode lyttere, som kommuniserer på et høyt nivå, og som alltid lander med alle fire beina trygt på bakken.
Og Tranberg er en trompeter helt for seg selv. Han kan kanskje minne litt om både Tomasz Stanko og Enrico Rava i sitt spill, men det er så mye mer i det han leverer. Han takler alle nivåer i registeret på en utmerket måte, samtidig som han har en masse svært gode ideer, som han, mer enn gjerne deler med Oswald og oss på utsiden av høgtalerne.
I går anmeldte jeg den nye duoplaten med pianisten Fred Hersch og trompeteren og flygelhornisten Enrico Rava, og selv om Signals er en helt annen innspilling enn The Song Is You, er det allikevel en sammenheng. Pianospillet til Oswald er nesten stikk motsatt av spillet til Hersch, og Tranbergs trompetspill annerledes enn Rava. Men allikevel er de to platene i nær slekt. Særlig på grunn av kommunikasjonen og hvordan musikerne lytter til hverandre.
Og skal jeg tippe på hvilken plate jeg kommer til å spille mest i heimen, tror jeg Oswald og Tranberg går av med seieren. For dette er et ytterst kreativt duomøte som oser av velbehag og spilleglede, fra to utmerkede musikere som endelig har funnet hverandre. Det er slike plater som får meg til å lengte litt tilbake til Koncertkirken og Klub Primi i København.
Jan Granlie
Margaux Oswald (p, prep.p), Kasper Tranberg (tp, flh, bugle, mutes)
