Så var den her, platen vi har ventet på helt siden vi hørte Kannegaards trio på Nattjazz i Bergen den 25. mai 2019, og på Moldejazz den 30. juli samme år. Maria Kannegaards utsøkte pianospill og komposisjoner, Ole Morten Vågans eminente bass-spill og Thomas Strønens distinkte, vitale og ytterst perkussive trommespill.
Vi får 13 komposisjoner, som tar oss med inn i de tres musikalske verden, med en musikk som bare treffer så solid rett i hjerte og hjerne fra første til siste anslag.
Maria Kannegaard er en musiker som har slitt mye opp gjennom årene. En periode var de fleste sikre på at hun ikke ville komme tilbake, etter at hun gjorde sin liveinnspilling fra Kongsberg Jazzfestival i 2011. Men så, i 2019 gjorde hun noen konserter og en platen «Nådeløs» kom ut, uten at den noen gang er havnet på salt peanuts* København-kontor, og som var eneksperimentell og uttrykksfull plate. Jeg hørte konsertene i Bergen og i Molde, to konserter som ble to festivalhøydepunkter for undertegnede.
Tidligere har hun gjort noen plater med bandet Maryland, pluss en liveinnspilling med Trondheim Jazz Orchestra, «Live in Oslo», pluss debuten «Breaking the Surface» på ACT fra 2000 og den nydelige «Quiet Joy» med samme trioen som vi møter her (Jazzland, 2005) og «Camel Walk», også med Vågan og Strønen (Jazzland, 2008). I tillegg har hun bidratt på flere andre musikeres prosjekter, så som bandet TingeLing, med vennen og støttespilleren Siri Gjære, med Live Maria Roggen pluss noen flere.
Men nå er trioen tilbake, og vi får møte tre av Norges (og verdens) mest spennende jazzmusikere i en nærmest himmelsk innspilling, som tar opp iseg arven etter både Bill Evans og Paul Bley, men hvor musikken hele veien er ytterst personlig, melankolsk og ustrytelig vakker. Hør bare på fjerdesporet, den relativt enkle, «Skorpe», hvor det nesten ikke er mulig å gjøre det enklere, og hvor Kannegaard legger noen nydelige akkorder over et avdempet og deilig komp. Drøyt fem-og-ett-halvt minutt med pur vellyd!
Og femtesporet, «Bortimot», som like gjerne kunne vært gjort av Keith Jarrett Trio eller Bobo Stensson. En av platas mest «optimistiske» spor, og, nok en gang, pur lykke. Eller hva med det sjuende sporet, «Min ingen», som også befinner seg i et slags Bobo Stensson-landskap, men hvor trioen går lenger og viere i sitt uttrykk. Hør bare på kommunikasjonen i denne låta, og Vågans nydelige bass-solo. Dette er fornemt, som det heter her i Danmark!
Ved siden av at Kannegaard skriver noen av de enkleste og fineste melodiene jeg vet om, lager hun også noen rytmiske mønstre i komposisjonene som ligger helt i sjelen på Vågan og Strønen. Jeg har nevnt perlen «Bortimot» og «Min ingen». Men lytt til den nydelige «Pinadø», som er platens niende spor, og du forstår hva jeg mener. Dette er bare så bra og spennende!
Det er nesten umulig å gå inn og analysere de enkelte sporene på denne platen, for dette er aldeles nydelig musikk fra start til mål. Strønens løse og fine trommespill, som hele tiden er distinkt, og har nerve og «trøkk», uten at han trenger å «blamere» seg. Og Vågan, som kan tilpasse seg nesten hvilken som helst musikalsk sammenheng. Og her viser han til fulle at han er på rett sted til rett tid.
Og fremst i lydbildet, den fantastiske musikeren og kunstneren Maria Kannegaard. Hun kommer opprinnelig fra København, nærmere bestemt fra Valby, sørvest i storkommunen. Men hun har tilbragt store deler av livet i Trondheim, hvor livet ikke alltid har vært så lett. Og at hun nå er tilbake med sine nydelige komposisjoner og pianospill, skal den norske og nordiske jazzen være veldig fornøyd med. For dette er blitt en av de beste platene jeg har hørt på svært lenge. Og den beviser, med all tydelighet, at selv om man har sliter psykisk, så er det mulig å komme tilbake. Noe Maria Kannegaard gjør med denne innspillingen. Jeg vet det har vært en lang kamp, og jeg håper at livet hennes vil bli bare bedre og bedre. For det fortjener hun virkelig. Og musikalsk er hun en diamant, en perle og den beste rødvinen man kan oppdrive i Bordeaux, som man aldri har hatt råd til å smake. Men Maria Kannegaard leverer musikk som er helt der oppe, og som man, heldigvis, har råd til å oppleve, både på konsert og på plate.
Det er noen ganger når man setter se ned og lytter til musikk, at følelsene bare tar overhånd. Uten at man merker det renner tårene, og man oppdager det først når man kjenner klumpen i halsen. For det er noe med musikken til Kannegaard som utløser sterke følelser i en «gammal skrott». Og det er godt! Det er uendelig godt i den tiden vi lever i akkurat nå!
Det finnes hundrevis av utrolig dyktige pianister der ute, som spiller teknisk briljant og som skriver fine komposisjoner. Men jeg vet ikke av noen som skriver enklere og vakrere enn Maria Kannegaard. Og sammen med fantastiske Ole Morten Vågan og lydhøre og kreative Thomas Strønen, er dette en trio som tar med seg tradisjonen fra før nevnte Bill Evans og Paul Bley, og setter det inn i sin egen sammenheng, hvor alt er så naturlig og vakkert, og hvor de tre musikerne er så til de grader i det samme element, at det er en fryd å høre.
Takk, Maria! Takk, Ole Morten! Og takk, Thomas – for strålende musikk, og takk til Jazzland som har utgitt dette mesterverket! Og takk til Andre Viervoll og Newtone Studio i Oslo for fantastisk lyd. Jeg gleder meg til å høre denne trioen live igjen! Kanskje noen bør bringe Kannegaard tilbake til hennes fødeby sammen med Vågan og Strønen, aller helst med konsert i Brorsons kirke på Nørrebro, der Strønen har spilt en rekke ganger. Og skjer det, så blir jeg å finne på første rad!
En total innertier med eikeløv og stjerne!
Jan Granlie
Maria Kannegaard (p), Ole Morten Vågan (b), Thomas Strønen (dr)
