Saksofonisten Maria Merlino kommer fra Sicilia, og har bakgrunn både fra jazz og klassisk musikk. Innenfor jazzdelen av hennes virke, oppholder hun seg i det relativt frie landskapet med nær forbindelse til Anthony Braxton, som hun for øvrig spilte med på hans Europa-premiere på verket «Sonic Gonome» i Torino, for noe år siden. Selv sier hun i coveret at «I’d say that the words «healthy madness», freedom, curiosity, search and experimentation are me», noe vi godt kan skrive under på etter å ha hørt denne innspillingen noen ganger.
På platen samarbeider hun tett med gitaristen og trommeslageren Giancarlo Mazzú og bassisten Domenico Mazza, som begge er med på å forme et adskillig mer elektrisk landskap enn de vi opp gjennom årene har fått fra Braxton, men med et lydbilde som er tett, lekent og spennende. I tillegg synes jeg hennes tone i altsaksofonen til tider ligger tett opptil en annen hedersmann, Ornette Coleman. Hennes litt skarpe tone og relativt korte og aggressive løp, gjør henne til en slags arvtager etter Coleman.
Merlino er en kreativ altsaksofonist, som også trakterer skjell og valnøtter (!) mellom altsaksofonspillingen. Gitarist Mazzú bruker en del effekter på gitaren som innimellom minner mer om en synthesizer enn en gitar, nor som gjør musikken litt 70-talls, men uten at det blir i nærheten av den forhatte jazzrocken fra blant andre selskapet CTI.
Musikken er skrevet av Merlino, med unntak av de to avslutningene «Private Stout» og «Ipso Calypso», hvor sistnevnte beveger seg et godt stykke inn i Backdoor-land, kombinert med Ornette Colemans Prime Time-periode, noe vi svært godt kan like.
«Alos» er blitt en spennende plate med relativt frittgående musikk i det elektrifiserte jazzlandskapet, hvor vi møter tre musikere som er helt nye for oss, men som vi kommer til å følge med argusøyne videre.
Jan Granlie
Maria Merlino (as, skjell, valnøtter), Giancarlo Mazzú (g, dr), Domenico Mazza (b)
