Gitarduoen Mary Halvorson og Joe Morris har en felles historie som går 18 år tilbake i tid. Da tok unge Halvorson privattimer med Morris i flere år, noe som førte til en felles forståelse for musikk, som gjorde dem nesten til tvillinger.
Mary Halvorson har de senere årene blitt en av favorittene her på salt-peanuts.eu, både gjennom egne bandprosjekter, sammen med saksofonisten Anthony Braxton, gitaristen Marc Ribot, gjennom samarbeid med pianisten Kris Davis og saksofonisten Ingrid Laubrock og en rekke andre spennende sammenhenger.
Joe Morris er noen år eldre enn Halvorson (han er født i 1955), og har vært en ledende stemme innenfor den frittgående gitarjazzen i USA de senere årene. Han har gjort musikalske prosjekter med musikere som Mats Gustafsson, Joe McPhee, Jamie Saft, Wadada Leo Smith, Butch Morris, Marshall Allen, Ken Vandermark, Matthew Shipp, William Parker, John Zorn og Barre Philips for å nevne noen få. Og han er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med DKV-trioen.
På «Travelling Orbits» får vi ni «strekk» over nesten 55 minutter, hvor de to «leker» med hverandre på en fascinerende måte. Musikken er relativt fritt improvisert, kun med noen temaer som de drodler rundt. Og jeg vet ikke hvorfor gitaristen Jim Hall dukker opp i bakhodet, men det gjør han. Spesielt samarbeidet han hadde med pianisten Bill Evans.
Musikken vi får høre her, er i en helt annen ende av jazzen enn den vi fikk fra Hall/Evans, men jeg tror det er noe med den kammermusikalske stemningen som gjør sammenligningen merkbar. Det er hele veien tett kommunikasjon mellom de to, og det er vanskelig å velge hvem som er hvem mens de holder det gående, men jeg har en mistanke om at Halvorson befinner seg i venstre kanal og Morris i høyre (?).
Musikken er hele veien eksperimentell, men med den ganske rene tonen i el.gitarene, uten forvrengninger eller pålegg av noe slag. Kun ren el.gitar. Og i femtesporet, den fine balladen «Semaphore», kommer Jim Hall snikende inn i hjernebarken igjen, og det hele er så vakkert, så vakkert.
Det er fascinerende å høre hvor like de to gitaristene egentlig er. Når den ene fører ordet mens den andre «komper», eller omvendt, fascineres vi over samtalen de har mellom seg, og hele veien varieres spillet, ikke bare at de skifter på å «ligge i tet», men at de «samtaler» ytterst behagelig og på en måte som det gjør godt å lytte til.
Kanskje ikke en plate man setter på når man har besøk av folk som ikke er «inne i» jazzen, men en plate man setter på når man er alene i heimen, kan skru volumet opp og bare nyte deilig og ny gitarmusikk, slik ikke veldig mange gjør dem etter i dag.
Jan Granlie
Mary Halvorson (g), Joe Morris (g)
