Den norske bassisten, Mats Eilertsen er utdannet ved «Jazzlinja» i Trondheim, og har etter han forlot studiet medvirket i en rekke musikalske sammenhenger, både med egen trio, med Dingobats, Maria Kannegaard Trio, Ola Kvernberg, Nils Økland, Håkon Kornstad Trio, med Solveig Slettahjell, Håvard Wiik Trio og en rekke andre konstellasjoner.
Nå er hans seneste innspilling, «And Then Comes The night» ute på ECM, med releasekonserter på Victoria i Oslo (2. februar) og i Brorson kirke i København (3. februar).
Med seg i trioen har han pianisten Harman Fraanje og trommeslageren Thomas Strønen, og det første man merker på platen er at disse tre musikerne passer fantastisk godt sammen. Vi får 10 komposisjoner, hvor Eilertsen har en finger med i de fleste. De som ikke er gjort av Eilertsen alene, er enten gjort av trioen i fellesskap eller av Fraanje. Så her snakker vi originalkomposisjoner fra start til mål, og ingen «lefling» med coverversjoner.
Det starter med den vakre og nordiske balladen «22», ført i pennen av kapellmesteren selv. En ustyrtelig vakker melodi som de tre takler med glans. Og Fraanjes spill her skulle tyde på at pianisten har tilbragt mer enn et hotelldøgn i Norge de senere årene.
Felleskomposisjonen «Perpetum» er også en ballade, hvor de tre nærmest filosoferer seg fram til en felles løsning. Og vi merker oss helheten. Fraanjes flytende pianospill som skulle han illustrere en bekks lystige løp gjennom furuskogen. Eilertsens fine basskommentarer og Strønens påfyll i bakre rekker. Nydelig.
Og slik fortsetter det. Stille og fredelig med Franjes «Albatross», som er en fin fortsettelse av den foregående låta, og Fraanje og Eilertsens «After The Rain», som på en fin måte viser hvordan det føles å være ute i skogen etter et regnskyll. Fuglene begynner å kvitre, trærne strekker på seg, og rister av seg regndråpene. Dette er en duoimprovisasjon mellom Fraanje og Eilertsen, og vi savner rett og slett ikke Strønens trommer i denne vakre låten.
Eilertsens «The Void» er en litt svevende sak, hvor de tre kommuniserer perfekt, og hvor Eilertsens spill med bue gjør mye av låta, mens Fraanje og Eilertsens «Solace» igjen tar oss med på en vårlig skogstur etter et regnskyll. Nydelig!
Eilertsens «Sirens» kunne mer enn gjerne vært gjort av Tord Gustavsen, en av Eilertsens tidligere samarbeidspartnere. Mollstemt og vakkert, før tittelsporet som er felles improvisert fram er den «løseste» av låtene på plata. Veldig ettertenksom og nedpå.
Så runder de av med Fraanjes «Soften», før vi får en ny versjon av åpningssporet «22». «Soften» er kanskje platas «lyseste» spor, som også går rett inn i det nordiske landskapet. Og det er en slags fellesnevner med hele denne platen. Det dreier seg mye om norsk og nordisk natur. Det er mye skog og bekkefar i musikken, og vi kommer ofte inn rett etter et regnvær. Så også i «Soften», hvor den som er ute og går i skogen ser positivt på tilværelsen etter regnskyllet. Det er som å se en far med en liten sønn vandre gjennom furuskogen på jakt etter en bekk eller elv å fiske i.
De tre musikerne har med denne platen laget en av de vakreste, nordiske platene vi kan huske å ha hørt på svært lang tid. De kommuniserer perfekt, og hver for seg er de ytterst dyktige musikere med store ører som de bruker til å lytte til hva de andre musikerne gjør.
Vakkert!
Og husk releasekonsertene i Oslo (2. februar) og i København (3. februar). Det kommer til å bli to nydelige konserter.
Jan Granlie
Mats Eilertsen (b), Harman Fraanje (p), Thomas Strønen (dr)
[amazon_link asins=’B07KZGCNM6′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’35d60c66-b71a-4b02-adf2-96b7778b2530′]
