Den amerikanske pianisten Matthew Shipp har lenge vært en viktig stemme i den moderne, amerikanske, moderne, akustiske jazzen. I tillegg er han en innbitt Trump-motstander, som stadig er ute med kritikk av den amerikanske presidenten på facebook. Og Shipp er en person man skal lytte til, både når han ytrer seg politisk og musikalsk.
Han er født den 7. desember 1960, og vokste opp i Wilmington, Delawere. Han startet å utforske pianoet som seks-åring, og hans mor var god venne av trompeteren Clifford Brown, så han ble tidlig påvirket av jazzens vidunderlige vesen, men han spilte også i rockeband mens han gikk i high School. Han flyttet tilo New York i 1984, og siden ca. 1990 har han utgitt en rekke plater i eget navn, hvor han har spilt med musikere som Rob Brown (debuten «Sonic Explorations» på Cadence Jazz, 1988), William Parker, Whit Dickey (som han også har startet det nye plateselskapet TAO Forms sammen med), Mat Maneri, Joe Morris, Susie Ibarra, Wadada Leo Smith, Joe McPhee, Marshall Allen, Evanm Parker, Roscoe Mitchell og mange flere, pluss ett og annet soloalbum. Som sidemann spilte han inn en rekke album med saksofonisten David S. Ware, Roscoe Mitchell, Jemeel Moondoc og, ikke minste med saksofonisten Ivo Perelman. Og de to her til nå gjort hele 32 album sammen. Han har også gjort plate med saksofonisten Frode Gjerstad og cellisten Fred Lonberg-Holm, og platen «Season of Sadness – in 8 parts» (ILUSO RECORDS) ble selvsagt anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER.
På «The Piano Equation» får vi 11 «strekk» hvor Shipp spiller solo. For et par år siden (tror jeg det var) gjorde han en strålende solokonsert i Osa-salen på Vossa Jazz, som ble en av det årets beste festivalkonserter. Så det var med spenning jeg puttet denne innspillingen i spilleren, lente meg godt tilbake og ville «ta inn» hva Shipp hadde gjort i Park West Studios i Brooklyn den 22 mai 2019.
Og jeg blir overhodet ikke skuffet. Dette er nesten som å være tilbake i Osa-salen, og vi får oppleve Shipps filosoferinger over noen temaer som er strålende. Hans spill er moderne og eksperimentelt, men ikke på den måten at det kan kalles «freejazz» på den villeste måten. Shipp har den totale kontrollen over det han gjør, og det er spennende og kreativt spill han varter opp med. Jeg vet egentlig ikke om det er mulig å sammenligne han med andre pianister, men hvis man kan tenke seg om Bill Evans fremdeles hadde vært en aktiv pianist, på grunn av det litt melankolske i spillet, så er man kanskje i nærheten av noe. Spillet ligger et godt stykke unna for eksempel Keith Jarrett og alle hans «disipler», og han er ikke på langt når like «fri» som Cecil Taylor. Men samtidig som spillet hans er moderne, kan man også høre vendinger og sekvenser som tar oss med tilbake i historien. Men ikke så lenge av gangen. Han har derimot funnet sin egen plass i mylderet av dyktige pianister, og denne plassen utnytter han til fulle med disse 11 «strekkene» eller komposisjonene.
Dette er blitt en helstøpt og vakker solopianoplate, som jeg synes viser de fleste sider av Mathhew Shipp slik han fremstår som kunstner i dag. Det er blitt en deilig plate, som passer for alle anledninger, men helst skal man sette seg til rette i godstolen, lukke øynene, og la Matthew Shipp ta oss med på en musikalsk reise som ligger et godt stykke unna det Amerika den amerikanske presidenten gjerne vil skape.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Matthew Shipp (p)
