Det er gått ca. ½ år, siden den danske vokalisten Mette Juul kom ut med sitt album «Change» (anmeldt HER), som var innspilt i New York og København med svenske, danske og amerikanske musikere. Nå har hun sendt ut en slags miniCD på 25:33 med ytterligere fem låter med noen av de samme musikerne. Platen er innspilt i Bunker Studio i Brooklyn, hjemme hos Juul i København og i Nilento Studio i Sverige.
Det er lett å tenke at dette er en samling av låter som ikke ble funnet gode nok til «Change», men det tror jeg ikke. Kanskje passet de ikke inn i helheten, eller så var det tiloverblevne opptak Juul ikke klarte å «slippe» taket i.
Med seg på disse innspillingene har hun gitaristen Mike Moreno (spor 1, 2 og 5), bassisten Lars Danielsson (spor 3 og 4), gitaristen Ulf Wakenius (spor 3) og gitaristen Per Møllehøj (spor 4). Det vil si at vi på denne innspillingen får mindre bandsammensetninger, og at platen blir enda mer personlig og nær enn den forrige platen.
Og det starter med Comden, Green og Bernsteins «Some Other Time» med Moreno. Min favorittversjon av denne standarden tror jeg er versjonen med Blossom Dearie eller den med Monica Zetterlund og Bill Evans. Her leverer Juul en nær og intim versjon hvor hennes stemme kommer godt til sin rett sammen med fint gitarspill av Moreno. Deretter får vi Mercer og Carmichaels «Skylark», en låt det er gjort en rekke vokale innspillinger av tidligere, blant annet med Cassandra Wilson på den fine utgivelsen «New Moon Daughter», Bette Midler på «Bette Midler», Aretha Franklin på «Laughing on the Outside» og Carmen McRae på «Bird of a Feather». Også her får Juul selskap av Moreno som fortsetter sitt sobre og fine gitarspill under Juuls fine stemme. En fin versjon som riktignok ikke er like personlig som Cassandra Wilson versjon, men med fin scattsang og fin bruk av stemmen.
«For Jan (Part two)» regner jeg ikke med at hverken Juul eller opphavsduoen Norma Winstone og Kenny Wheeler har tilegnet undertegnede, men jeg tar den uansett til meg. (Det er jo ikke hver dag at låter med en slik tittel dukker opp). Her får hun selskap av Wakenius og Danielsson, et solid radarpar innenfor den svenske jazzen og på plateselskapet ACT. Også her synes jeg Juul leverer strålende vokalkunst. Hun tilpasser seg låten på en fin måte, og nærmer seg temmelig mye opphavskvinnen, Norma Winstone. Vi får en fin gitarsolo fra Wakenius, og Danielsson er, som alltid, solid til stede. Kanskje platas fineste spor! Og det er ikke kun på grunn av tittelen!
Så får vi den nydelige «You Must Believe In Spring» med tekst av Marilyn og Bergman og uforglemmelig musikk av Michel Legrand og Jaques Demy. Denne gjorde Karin Krog en fantastisk versjon av på plate med Palle Mikkelborg og, i hovedsak, danske musikere i 1974 på albumet med samme navn, og jeg føler at Juuls versjon ligger tett på Krogs versjon, selv om det orkestrale her er begrenset til gitar. Hun har på mange måter en ganske lik intonasjon og veriasjon over låten som Krog, selv om stemmen til Juul ikke er like personlig som Krogs. Her møter vi gitaristen Per Møllehøj som en del kjenner som gitaristen til Birgitte Soojin i hennes duo- og trioprosjekt Pergitte. Han er en gitarist som har fått altfor lite oppmerksomhet. For jeg er ikke sikker på at det danske (og nordiske) jazzliv egentlig har oppfattet hvilken glitrende gitarist han er. Særlig innenfor standardjazzen. Hans oversiktlige og fine spill er strålende, og i denne gamle «slägeren» backer han opp Juul på en deilig måte.
Så runder de av denne avdelingen med Jimmy Rowles komposisjon «The Peacocks» så vidt jeg har forstått, satt sammen med Winstones «A timeless Place». «The Peacocks» er gjort instrumentalt på et hundretalls av innspillinger, og med «A Timeless Place» sammen med «The Peacocks» har både Winstone, Jeri Brown og Rowles og Sinne Eeg med flere gjort tidligere. Men ikke med det nydelige gitarspillet til Moreno, som her fungerer perfekt sammen med Juuls fine stemme.
Den relativt korte «oppfølgeren» «New York – Copenagen» skiller seg ut fra «Change» på den måten at vi her, i hovedsak, får fem «standardlåter». Og det hele låter adskillig mer jazz enn på «Change». Der fikk vi også oppleve Juuls egenskaper som singer/songwriter, som fungerte fint, men jeg synes det er som tolker av standardstoffet hun gjør seg aller best. Hennes stemme er fleksibel og hun kan variere fra det helt «streite» til nesten å bevege seg tett opp til vokalister som Norma Winstone, når hun tolker henne, og Karin Krog, når hun tolker en låt hun har gjort en fantastisk versjon av. Men hele veien er det Juuls klare og rene stemme som dominerer, og det er tydelig å merke at hun også er en singer/songwriter, for hennes tolkninger av tekst er formidabel.
En fin plate å starte sitt bekjentskap med danske Mette Juul, og det er bare å glede seg til neste utspill.
Jan Granlie
Mette Juul (v), Mike Moreno (g), Ulf Wakenius (g), Per Møllehøj (g), Lars Danielsson (b)
