Den danske bassisten Jesper Bodilsen har en egen evne til å finne de helt rette samarbeidspartnere. Det var for eksempel Bodilsen som på Stunt Records utga noen av selskapets bestselgende utgivelser til dags dato, med de to trioplatene «Mi ritorni in mente» i 2003 og «Gleda» i 2005, hvor han spiller med den italienske pianisten Stefano Bollani og den danske trommeslageren Morten Lund – et samarbeid som fremdeles er i full gang med konserter over hele verden og med utgivelser på ECM.
Nå har Bodilsen samlet en ny trio med nesten like høyt internasjonalt format. Han har med seg den katalanske pianisten Marco Mezquida, som opprinnelig kommer fra Minorca, og som regnes som den nye stjernepianisten i Spana, og trommeslageren Martin Maretti Andersen, som i mange år har blitt regnet som en av Danmarks ledende trommeslagere, med blant annet deltagelse i Pierre Dørges New Jungle Orchestra. Han kommer fra samme by som Bodilsen, Haslev, hvor de spilte en del sammen, før deres karrierer skjøt fart.
Vi får ni komposisjoner, noen gjort av Bodilsen, noen av Mezquida, et par spanske melodier og «Peace» av Horace Silver. Og hele veien høres det ut som de tre alltid har spilt sammen.
Den katalanske pianisten har en adskillig mer melankolsk måte å spille på enn Bodilsens andre utenlandske samarbeidspartner, som av og til kan bli i overkant morsom. Musikken er melankolsk og balladeaktig, noe som passer lynne til pianisten, men ikke på en slik måte at det blir kjedelig. For det er denne innspillingen så langt fra. Hvis man absolutt skal sammenligne musikken med noe, så må det kanskje bli Bill Evans, Ahmad Jahal eller, innimellom, den store, katalanske «pianoguru» Tete Montoliu, som garantert har vært et forbilde for Mezquida. Men ikke på en måte som gjør at dette blir et plagiat av den blinde, katalaneren (1933 – 1997).
For det meste er dette Mezquida og Bodilsens plate, og Andersen bidrar mest med innspill der det er behov for at han skal dukke opp, noe han gjør med stor eleganse og oversikt.
De låtene som er gjort av lokale, spanske (katalanske) helter, som tredjesporet «Florencia» er lystigere enn de som er laget av musikerne selv, eller «Peace» av Horace Silver. Det er med på å gjøre platen variert og god, og da disse dukker opp, så spisser man automatisk ørene. Og min favoritt balnt de mange fine låtene, er Agustin Lara og Maria Teresa Lars vakre folkemelodi «Piensa en mi», en komposisjon som kunne gå inn i hvilken som helst melankolsk film, eller stå langt oppe på Bill Evans’ settliste.
Vi møter tre musikere som virkelig har funnet hverandre i Village Recording i København denne julidagen i 2017, en tid da jazzfolket var mest opptatt av å komme seg fra konsert til konsert under Copenhagen Jazz Festival.
Men det er ingenting som tyder på at det har vært noe stress og mas i studio. Her foregår alt i rolige og deilige former. De tre musikerne kommuniserer på en fin måte, og selv om ingenting av musikken er revolusjonerende på noen måte, så er dette vakker musikk som bare roper på sommervarmen. Men den kan også spilles på de dagene hvor regner pisker mot ruten og man ønsker seg til et varmere sted.
Jan Granlie
Marco Mezquida (p), Jesper Bodilsen (b), Martin Maretti Andersen (dr)
