På skive

M°FE

«l°fe / de°th»
SONG X, 063/064

Det har ramlet inn noen plater fra det japanske selskapet Song X de seneste dagene. Noe er det enkelt å finne ut av, men andre er verre. Ikke på grunn av musikken, men at alt som presenteres om bandet er på japansk, et språk jeg må innrømme jeg ikke forstår ett ord av. Men etter å ha lett med lys og lykte, som det heter, har jeg funnet ut at denne dobbelte CDen er med altsaksofonisten Kei Matsumaru, pianisten og keyboardisten Yusei Takahashi og bassisten og perkusjonisten Kosuke Ochiai, som også trakterer motin khuur og perkusjon, mens alle tre også trakterer elektronikk på disse to platene. Plateselskaper sier selv om utgivelsen at «interessen deres for musikk fra den tredje verden drysser «musikk» som et merkelig og dristig show, hvor noen ganger anspent lyrikk fører til lydekstase. Et sjokkerende første album som samler en innspilling som eksploderte i Coronas vitalitet til et sett med to plater».

Kei Matsumaru Kei Matsumaru kommer fra høylandet i Papua Ny-Guinea, og er for tiden bosatt i Tokyo-området. Han har vært aktiv hovedsakelig på den jazz- og improviserte musikkscenen siden slutten av 2018, men har også samarbeidet med artister fra andre sjangre. Han er en del av SMTK, et støyende rock/free jazz/instrumental band, samt mºfe («em-doh-feh»), den elektroakustisk ambient/avant trioen vi får høre på disse to platene. Han ga nylig ut «Nothing Unspoken Under the Sun», hans første album i eget navn, og «blank manifesto» er et annet prosjekt han startet i 2019 som han planlegger å gi plate med i nær fremtid.

Yusei Takahashi er en ung utøver, som har medvirket på prosjektet «It’s Easy To Remember», mens Kosuke Ochiai også er ung, og som kun har medvirket påen innspilling tidligere, albumet «Another Vision» med Shin-ichiro Mochizuki og Ryosuke Hashizume.

Men det spiller for så vidt ingen rolle hva de tre har bedrevet av musikk tidligere, det er disse to platene som nå er det vi konsentrerer oss om.

Og det starter relativt rolig med perkusjon i form av bjeller, før de andre slutter seg til, og vi får en følelse av et eller annet soundtrack på en film innenfor krim-sjangeren. Men snart kommer det inn et fint rytmisk tema i bassen og keyboardsen som fungerer som en slags vamp før altsaksofonen kommer inn på en temmelig rå måte. Pianoet blander seg inn, og vi får noe helt annet enn den typiske støyrelaterte musikken vi gjerne får fra unge, japanske musikere.

Derfra blir det mer dystert i åpningen på andresporet, «Cre / ak», hvor det improviseres relativt fritt med elektronikken involvert, og jeg får en slags Miles Davis-følelse fra hans periode hvor «Pangea»-platen var viktig, før de er over i nok en rolig sak, med perkusjon i føringen.

Og slik fortsetter det gjennom 18 relativt fritt improviserte «strekkene». Og hele veien er dette spennende og interessant. Musikken skiller seg en del fra det vi til daglig hører fra mer vestlige musikere, men det blir på mange måter at de tar det beste fra vesten og blander inn i sin nasjonale tradisjon. Og etter å ha hørt en rekke plater med denne formen for jazz opp gjennom årene, vil jeg si at denne trioen gjør noe originalt og spennende. De spiller frittgående, men med en kommunikasjon og et «fellesskap» mange her i vesten kan misunne dem. Og at de benytter seg av de vestlige tradisjoner på den måten de gjør, samtidig som det er noe erkejapansk over det hele, er med på å gjøre denne innspillingen spennende. Det er lyrisk, fritt, tøft, rått og interessant, og hele tiden med en stoisk ro og kontroll over det de gjør som jeg liker.

På den andre platen tar de det ytterligere ned, og musikken i starten preges av piano, og tankene går til den australske trioen The Necks. Etter hvert blir det mer elektronikk og relativt fri improviserte sekvenser, som gjennomgående har god mening og struktur, og som gjør at vi som lyttere nærmest blir låst fast i stolen og bare må få med oss alt som skjer.

At tittelen på denne delen har fått navnet «de°th», eller death, som vi kanskje tolker det som, er helt rett betegnelse. For det er mye av musikken på denne platen som er melankolsk, dempet og pianorelatert. Og det er ytterst vakker musikk vi har får fra pianist Takahashi, som legger føringene for hva som skal skje på disse syv komposisjonene, eller improvisasjonene. De to andre blir egentlig statister i sammenhengen, men uten dem kunne dette raskt blitt litt ensformig. Men at skillet fra førsteplaten «l°fe», eller life, som jeg tolker den som, er såpass stor, overrasker. Og at de har valgt å presentere musikken på to forskjellige plater er et godt trekk, så kan man velge plate etter hvilken sinnsstemning man er i.

Dette er blitt to spennende plater fra tre musikere, i alle fall ikke jeg, kjente fra før. De lager musikk som fascinerer og fengsler, fra det frieste frie, til melankolske sekvenser og noe som nesten kunne vært noe pop-aktig gjort av for eksempel Henry Threadgill eller Don Cherry for en del år siden.

Tøft, uvant og spennende.

Jan Granlie  

Kei Matsumaru 松丸契 (as, elec), Yusei Takahashi 高橋佑成 (p, keys, elec), Kosuke Ochiai 落合康介 (b, morin khuur, perc, elec)

Skriv et svar