Den svenske pianisten Sten Sandell, har de senere årene markert seg som en særegen og sterk stemme i den europeiske fritt improviserte musikken.
I 2014 gjestet han Ring Ring-festivalen i Beograde, hvor han spilte med bassisten Joel Grip og bratsjisten Szilárd Mezei. Og det er denne konserten vi får servert på «Papaver».
Man kan si mye om fritt improvisert musikk, som befinner seg i grenselandet mellom jazz og samtidsmusikk. Men en ting kan man fastslå med sikkerhet: Denne musikken låter best når man hører den i livesituasjonen!
Sandell kommer fra Stockholm, og første gang jeg hørte han var med trioen Gush (i selskap med Mats Gustafsson og Raymond Strid). Men han har spilt med en rekke av de ledende musikerne innenfor den fritt improviserte musikken de senere årene, bl.a. Evan Parker, Lotte Anker, Nina De Heney, Sofia Jernberg og Mats Person, og hver gang han stiller på en scene, gir han lytteren en intens og vakker opplevelse, senest ved All Ears-festivalen i Oslo, hvor han spilte med saksofonistene Julie Kjær og Rachel Musson pluss cellisten Hannah Marshall.
Szilárd Mezei kommer fra byen Senta i Serbia. Han har jobbet mye med de musikalske teoriene som ligger tett på den måten Anthony Braxton har jobbet, og han har gjort plater på bl.a. Leo Records og Ayler Records, samtidig som han har spilt med folk som Joe Fonda, Michael Jefry Stevens, Joelle Leandre, Hamid Drake, Herb Robertson og Charles Gayle.
Joel Grip kommer også fra Stockholm, men er nå bosatt i Berlin, hvor han lager film, driver plateselskapet Umlaut og spiller bass. Han er også en av drivkreftene bak Hagenfesten, som annethvert år arrangeres i Dala-Floda «in the middle of nowhere» i Sverige.
Likevel kommer det fra tid til annen ut musikk av dette slaget på plate som får deg til å måpe. Den låser deg fast i stolen og det er bare å åpne opp mottaksapparatet.
Dette synes jeg at man kan oppleve med deler av denne innspillingen. Og særlig er det Sandell som forårsaker disse øyeblikkene. Som når han nesten er over i en slags moderne boogie woogie, eller når han inviterer inn Mezei til å slippe setebeltene, og bare la det stå til.
I tillegg liker jeg Joel Grips behandling av bassen i bakgrunnen. For det er der han oppholder seg mesteparten av tiden.
Men i helhet er dette Sten Sandells verk. Det er han som legger føringene for hvilken vei musikken skal ta, og hans behandling av pianoet er vidunderlig.
Vi får to låter, «felhöszakadás egy» og felhöszakadás kettö», og jeg må si det er litt vanskelig å skille de fra hverandre. Her går det meste i den samme stemningen, men hele veien med en intensitet som jeg kan like.
Slik musikk har ofte flere strekk hvor det ikke skjer så fryktelig mye, men det føler jeg ikke er tilfelle her. Hvis det er i ferd med å stoppe opp, så tar Sandell grep og legger ut en rytmisk figur eller et slags tema som de andre kan kaste seg på.
«Papaver» er blitt en spennende og interessant plate i det fritt improviserte landskapet. Jeg skulle gjerne hørt trioen live, men siden jeg ikke var i Beograd unger Ring Ring-festivalen i 2014, så får jeg klare meg med CDen. Og det er en fullgod erstatning.
Jan Granlie
Sten Sandell (p), Szilárd Mezei (bratsj), Joel Grip (b)
