Mortality, eller dødeligheten, som det heter på andre nordiske språk, består av noen av de ledende finske, jazzmusikere i dag. Ensemblet debuterte på Tampere G Livelab den 13. november i 2019, og innspillingen ble gjort i Finnvox Studios den 14. og 15. september samme år.
Mortalitets debutalbum med samme navn, er et konseptalbum med temaet død og begrensede menneskeliv. Låtene er opprinnelig komponert av produsenten for prosjektet, Tapio Ylinen, som skrev dem etter den tragiske døden til kona, Vuokko. For albumet arrangerte hvert medlem hver sin låt, med sikte på å lage et totalt verk med et kollektivt tema.
Mortality kombinerer konseptkunstestetikken til den progressive rocken og lydverdenen fra jazz til harmoni og improvisasjon.Til tross for det tunge temaet er musikken på albumet delikat, melodisk og full av håp.Hvert medlem gir sin egen, særegne tolkning av emnet i sine låter, mens produsent Ylinens produksjon opprettholder den sammenhengende helheten.
I bandet finner vi trompeteren Verneri Pohjola, sopran- og tenorsaksofonisten Pauli Lyytinen, pianisten Aki Rissanen, bassisten Jori Huhtala, gitaristen Jere Haakana og trommeslageren Mika Kallio. I tillegg medvirker gitaristen Teemu Viinikainen og produsenten og gitaristen Tapio Ylinen på hvert sitt spor.
Jeg synes ofte det kan være en fordel at når man får en plate i hånda, at coveret kan ha noe med musikken på platen å gjøre, hvis vi da ikke snakker selskaper som Hubro, ECM eller ACT. Når jeg fikk denne platen i hånden, tenkte jeg umiddelbart at dette enten var en form for freejazz, som lå ett godt stykke ute på venstresiden, eller at det var en form for jazzrock, som hadde sine røtter i den forhatte jusikken vi fikk altfor mye av på 80- og 90-tallet.
Men der tok jeg skammelig feil, igjen. Egentlig burde jeg ha tenkt hvordan resultatet ville bli, når jeg så hvem som var med på platen, men dette er musikere som medvirker på en rekke svært forskjellige prosjekter, så det var aldri godt og vite.
Men da jeg satte den på for første gang, oppdaget jeg raskt at denne musikken befant seg godt innenfor det man kan kalle den «gode delen av den finske jazzen». Ylinen har tydeligvis brukt komponeringsprosessen som en form for sorgarbeid etter at hans bedre halvdel forlot verden. Og med den bakgrunnen kunne man kanskje tenke at musikken ville bli melankolsk og «sørgende». Men siden musikerne har gått inn og arrangert musikken på sin måte, blir resultatet mer håpefullt og fremmadrettet enn melankolsk.
Og de starter med Ylinens eget arrangement av «In Memoriam… part 1», en komposisjon som startet hele denne prosessen. Han skrev komåposisjonen mens han gikk og ventet på begravelsen, og ut fra det så synes jeg han allerede har begynt å se framover, selv om det er noe melankolsk overdet hele.
Andrelåta, «In Memorian… part 2», arrangert av Lyytinen, har også noe melankolsk over seg. Men det har ofte den finske jazzen. Her synes jeg Lyytinen har laget et fint og enkelt arrangement av den polyrytmiske melodien, hvor Rissanen egentlig er den som leder ab på piano. En fin låt som får nydelig behandløing her, med vakkert sopransaksofonspill fra Lyytinen.
Så er vi over i «In Memoriam… part 3», arrangert av Verneri Pohjola. Dette er den eneste komposisjonen som har en lengre historie. Den ble skrevet for 15 år siden, og Ylinen fant en demo fra den gangen, han lyttet til den, og fant ut at den ville passe inn i sammenheng med de to første komposisjonene.
Og det er en nydelig komposisjon, hvor Pohjola sitter i førersetet. Vi kjenner han fra en rekke soloplater, blant annet på Edition Records, og han må nesten regnes som Finlands mest spennende trompeter i dag, med mer enn ett ben inne i tradisjonen etter Tomasz Stanko.
Bassisten Jori Huhtala har arrangert «Death’s Little Sister», en komposisjon som er inspirert av de gamle greske poetene, og med bassen som hovedelement, blir dette en fin ballade, hvor de to blåserne starter unisont og skaper en fin stemning, som nesten kunne gått inn på en Blue Note-plate fra tidlig 60-tall. Vi får en fin trompetsolo fra Pohjola, og en fin melodi, som også er litt melankolsk, men hvor musikerne ser framover.
Tittelsporet, «Mortality» er arrangert av Teemu Viinikainen, og er inspirert av den siste boken skrevet av journalisten Christopher Hitchens. Han skrev en samling essays, mens han kjempet mot kreftsykdommen. Og resultatet av denne prosessen er fint «beskrevet» i Ylinens komposisjon.
Deretter får vi «Towards Dawn Part 1» arrangert av Aki Rissanen. Denne er originalt skrevet som en hymne, men jeg synes Rissanens arranghement åpner opp låten adskillig, og hvis noen komposisjon på denne platen skal se framover, må det virkelig være denne!
Så avslutter de med «Towards Dawn part 2 & 3», begge deler arrangert av Pohjola. Og når han arrangerer, er det ofte han som sitter i førersetet. Men det er helt ok, for hans trompetspill er vakkert og følsomt, med et drivende godt band i bakgrunnen.
Så endrer det hele seg relativt kraftig. I siste del finner Rissanen fram el.pianoet, og lydbildet og det rytmiske endrer seg kraftig. Dette er en relativt kort låt, som peker framover, og hvor minnene om Vuokko endrer seg fra det melankolske til det glade, og hvor alle musikerne ser framover mot et bedre liv for den sørgende Ylinen.
Selv om de åtte låtene er arrangert av de forskjellige musikerne i prosjektet, så synes jeg kanskje at lydbildet gjennomgående blir litt for likt. Alle musikerne bidrar med fint spill, men de forskjellige låtene har omtrent samme temperatur og stemning, med unntak av sistesporet. Jeg hadde kanskje håpet av hver og en av musikerne skulle ta komposisjonene lenger og strekke uttrykket i flere retninger. I stedet er sju av de åtte komposisjonene og arrangementene blitt litt for like. Men de er fint utført hele veien, så har man sans for disse musikerne, og vil utforske hva som skjer på den finske jazzscenen, er dette et helt ok sted å starte.
Jan Granlie
Verneri Pohjola (tp), Pauli Lyytinen (ss, ts), Aki Rissanen (p), Jori Huhtala (b), Jere Haakana (g) Mika Kallio (dr), Teemu Viinikainen (g), Tapio Ylinen (comp, g)
