Den norske trioen Motorpsycho, kan ikke akkurat kalles en jazztrio. Men de har noe av jazzen i ryggraden, som er med på å påvirke den musikken de lager, som gjør at en som stort sett bruker tiden på å høre på mer eller mindre jazzrelatert musikk, også finner mye fascinerende i den musikken de tre «trønderne» leverer. Hør bare på gitarsoloen på andresporet på CD2 «The Pacific Sonata», og du forstår hvor jeg vil med sammenligningen med jazz.

Motorpsycho er i en egen divisjon innenfor den norske populærmusikken. Den gangen jeg var ung og før «jazzen tok meg», hørte jeg på rockemusikk som kanskje passet bedre på litt større stadioner enn i små, trange klubblokaler. Og allerede på «The Tower»s første spor, som også er tittelsporet, blir jeg slått tilbake i stolen av minner fra tidligere tider. Som for eksempel et tidlig livealbum med gruppen Genesis, den gang Genesis var Genesis og Peter Gabriel sto for det vokale. Men Motorpsycho tar denne musikken flere steg videre, blant annet med et vanvittig bra gitarspill.

Trommeslageren Kenneth Kapstad forlot bandet i fjor, og man lurte på hvem som skulle overta. Men i Trondheims rikholdige musikkmiljø fant man svenske Thomas Järmyr, som har mye av sin bakgrunnen fra blant annet jazzen.

De to platene som inneholder låtmaterialet på «The Tower» er ikke bare tut og kjør og stadionrock for alle penga. De tre er også strålende harmonivokalister, og i femtesporet «Stardust» tar de det helt ned med akustiske gitarer og strykere, og vi får en låt som gjerne kunne vært gjort av Crosby, Nash & Young, og hentet rett ut fra kaoset på Woodstock. Det samme kan sies om åpningssporet på CD2, den fine «The Maypole», hvor harmonivokalen stråler.

Men det er gitarrocken som dominerer på disse to platene. Og hvis noen i den yngre generasjonen kan komme opp med et band som låter i nærheten like tøft som Motorpsycho gjør på denne innspillingen, så vil jeg gjerne vite det. For dette er solid så det rekker. Lyden er akkurat slik den skal være. Rå og tøff, og ikke altfor polert.

Noen har allerede utropt denne innspillingen til noe av det beste av denne type musikk som er laget i Norge. Jeg skal ikke lage noen diskusjon om det. Jeg synes dette låter storveis fra start til mål, og den nye svensken bak trommene, passer fantastisk godt inn i det motorpsychotiske lydbildet.

Dette er rett og slett blitt en fantastisk bra rockeplate, som skiller seg fra det aller meste man har hørt de senere årene av rockemusikk, og jeg må gå langt tilbake i «harddisken» for å finne noe som matcher «The Tower» innenfor rocken. Man føler seg rett og slett ung igjen, av å høre på «The Tower». Også har de fått selveste Håkon Gullvåg til å lage coveret!

Jan Granlie

Hans Magnus Ryan (g, v, keys), Bent Sæther (b, v, g, keys), Tomas Järmyr (dr, perc, v), Alain Johannes (v, messenger g, cigar box g)