Plateselskapet NoBusiness, har begynt å gjenutgi flere spennende freejazz-prosjekter fra «tidligere tider». Vi har tidligere anmeldt duoplaten med pianistene Aki Takase og Alexander von Schlippenbach, og nå kommer en spennende sak fra Blue Rock Studio i New York med vibrafonisten Bobby Naughton, trompeteren Wadada Leo Smith og klarinettisten Perry Robinson.
De fem første sporene er tidligere utgitt som «The Haunt» (OTIC 1005), mens sistesporet, et alternativt take av låta «Slant», er en førstegangsutgivelse, til glede for «blodfansen».
Vibrafon, trompet og klarinett, er kanskje ikke det man mest forbinder med freejazz. Og tradisjonell freejazz er dette heller ikke. Musikken heller mer over i en slags moderne kammerjazz, som hadde passet perfekt inn i ECMs katalog. For musikken er, stort sett, nedpå. Men de tar seg friheter innimellom, som på den litt sprelske «Slant», som kommer i to utgaver. De tre musikerne kommuniserer tett og fint hele veien, og det er fint å høre Smith før han gjorde sine Miles Davis-prosjekter, og beveget seg rett inn elitelaget i dagens jazz. Perry Robinson er en musiker som har oppholdt seg mye under den berømte radaren, men han har utgitt en rekke plater i eget navn, pluss at han har samarbeidet med blant andre bassisten Henry Grimes, saksofonisten Archie Shepp, vokalisten Anette Peacock, og han var med både på den første platen med Liberation Music Orchestra og Jazz Compersers Orchestras «Escalator Over The Hill».
Klarinettisten Perry Robinson spilte i sin tid med vokalisten Sheila Jordan, med Wadada Leo Smith, og han var også med i Jazz Composers Orchestra. I tillegg har han vært med på plater med både saksofonisten Anthony Braxton og saksofonisten Roscoe Mitchell.
Og det er mye som kan minne om ting Anthony Braxton har bedrevet opp gjennom årene i det vi får servert her. Det er tre musikere som lytter tett til hverandre, og «backer» hverandre opp hele veien gjennom de seks sporene. Jeg tenker også på klarinettisten Jimmy Giuffre mens platen surrer i spilleren. Det er noe med det kammermusikalske og at man har med klarinett, som gjør Giuffre aktuell. Men musikken her er adskillig friere enn hos salige Giuffre.
Alle de seks komposisjonene er laget av Bobby Naughton, men han fremstiller ikke seg selv som lederen for gruppen. Her er det «flat struktur», og det er kommunikasjonen musikerne imellom som fascinerer sterkest.
Men det er en tilbakelent og fin plate, man mer enn gjerne kan sette seg ned i godstolen og nyte. Og det er spennende og oppdage at man i 1976 var langt framme når det gjaldt kreativitet. Det er mange utøvere i dagens jazz som har mye å lære av det som ble utforsket på den tiden.
Jan Granlie
Bobby Naughton (vib), Wadada Leo Smith (tp), Perry Robinson (cl)
