Trommeslageren Nick Fraser har vært en aktiv og engasjerende del av det nye jazzlivet I Toronto, Canada, siden han flyttet dit fra Ottawa I 1995. Han har siden da, jobbet med det meste av de beste innenfor den friere delen av jazzlivet i landet. I tillegg har han fått muligheten til å spille med utenlandske «stjerner» som Michael Moore, Bobby Shew, Marilyn Cripspell, Anthony Braxton, Joe McPhee, William Parker, Bela Fleck, Dave Liebman, Joe Lovano, Tony Mallaby og Kris Davis for å nevne bare noen få.

På «Too Many Continents» møter vi han sammen med Malaby på tenor- og sopransaksofon og Kris Davis på piano, i sju låter, hvor han selv har komponert noen, mens resten er gjort av de tre i fellesskap.

Davis og Mallaby har de senere årene markert seg som to av de sterkeste utøverne på hvert sitt instrument «over there». De kommer fra miljøet i Brooklyn, og hvorvidt samarbeidet med Fraser er noe de vil satse på fremover, er det nok ingen som vet.

Men det låter fint, hele veien. Malaby spiller med stor overbevisning, og hans kommunikasjon med pianofenomentet Kris Davis er strålende hele veien. Den mest beskjedne i dette trekløveret er Fraser, men når han føler for det, så sparker han til, så de andre musikerne våkner og havner helt framme på tuppa.

Trommelyden til Fraser er særegen, med bruk av en ytterst skarp skarptromme, som nesten låter som i en Military Tatoo i Scottland. Men det fungerer strålende i denne sammenhengen. Davis spiller, som vanlig ytterst kreativt og fint piano, og Malaby er akkuratd er vi er blitt vant til å høre ham.

«Too Many Continents» tyder overhode ikke på at de tre har reist for mye, tvert imot. Det virker som om de tre trives usedvanlig godt sammen, og leverer ei plate som føyer seg godt inn i Clean Feeds utrolig interessante katalog.

Jan Granlie

Kris Davis (p), Tony Malaby (ss, ts), Nick Fraser (dr)