Den tyske saksofonisten Nicole Johänntgen har valgt å bosette seg i Zurich i Sveits, selv om jeg har en mistanke om at hun stort sett kun er innom leiligheten i byen for å skifte truser på vei til og fra en masse musikalske prosjekter rundt om i verden. Hun er dyktig på nettverksbygging, noe hun utnytter så langt det er mulig, for å skaffe seg jobber, prosjekter og venner over hele verden.
Nå er hun ute med sin første plate med eget, sveitsisk band. Tidligere har vi møtt henne i prosjektet Nicole Jo, hvor hun bl.a. spiller samme med sin bror, keyboardisten Stefan. Dette er et veldig jazzrock/ mens hun med sitt sveitiske band virkelig «fyrer den af» som man sier i Danmark.
Mesteparten av musikken står Johänntgen ansvarlig for, med unntak av gitaristen og vokalisten Robertson Heads «Sunday Pony Blues» og J. J. Cales legendariske «Cocaine».
Musikken Johänntgen produserer, ligger i et litt pop/jazz-landskap, men jeg synes det fungerer fint i de fleste låtene.
Åpningslåta «Donnerwetter» er en rask og effektiv sak, med en fin, sangbar melodi, før den mer asiatiske «Fragile» overtar. Melodien er svevende over noen tablas og et effektivt og fint pianospill. Pianospillet til Marc Méan bør også fremheves i åpningslåta. Han har en leken og lys tilnærming til pianoets muligheter, og hans spill er kanskje det som imponerer mest, sammen med Johänntgens alt- og sopranspill på denne innspillingen.
«Sunday Pony Blues» er Robertson Heads låt fra start til mål. En fin blues som henger akkurat så mye som en slik blues skal henge. Og det swinger behagelig.
Og det er noe man faktisk kan si om hele denne innspillingen. Det swinger upåklagelig hele veien. Det er mye blues både i Johänntgens spill og i låtene som blir presentert. Hun trekker inn noen asiatiske inspirasjoner der det passer, litt arabisk inspirasjon i «Flugmodus», litt funk i «Hello» (hvor Johänntgen gir til beste en strålende saksofonsolo), akkurat passe doser popmusikk, og mye jazz – en kombinasjon som faktisk fungerer fint.
«Moncaup» er nok ikke den mest utfordrende innspillingen jeg har hørt i år, men som en slags form for «hyggejazz» fungerer det veldig bra.
Jan Granlie
Nicole Johänntgen (ss, as), Marc Méan (p), Thomas Lähns (b), Bodek Janke (dr, perc, tabla), Kehad El Sayed (oud), Amro Mostafa (duff, riq), Robertson Head (v, g)
