
Den tyske saksofonisten Nicole JohÀnntgen har valgt Ä bosette seg i Zurich i Sveits, selv om jeg har en mistanke om at hun stort sett kun er innom leiligheten i byen for Ä skifte truser pÄ vei til og fra en masse musikalske prosjekter rundt om i verden. Hun er dyktig pÄ nettverksbygging, noe hun utnytter sÄ langt det er mulig, for Ä skaffe seg jobber, prosjekter og venner over hele verden.
NÄ er hun ute med sin fÞrste plate med eget, sveitsisk band. Tidligere har vi mÞtt henne i prosjektet Nicole Jo, hvor hun bl.a. spiller samme med sin bror, keyboardisten Stefan. Dette er et veldig jazzrock/ mens hun med sitt sveitiske band virkelig «fyrer den af» som man sier i Danmark.
Mesteparten av musikken stÄr JohÀnntgen ansvarlig for, med unntak av gitaristen og vokalisten Robertson Heads «Sunday Pony Blues» og J. J. Cales legendariske «Cocaine».
Musikken JohÀnntgen produserer, ligger i et litt pop/jazz-landskap, men jeg synes det fungerer fint i de fleste lÄtene.
à pningslÄta «Donnerwetter» er en rask og effektiv sak, med en fin, sangbar melodi, fÞr den mer asiatiske «Fragile» overtar. Melodien er svevende over noen tablas og et effektivt og fint pianospill. Pianospillet til Marc Méan bÞr ogsÄ fremheves i ÄpningslÄta. Han har en leken og lys tilnÊrming til pianoets muligheter, og hans spill er kanskje det som imponerer mest, sammen med JohÀnntgens alt- og sopranspill pÄ denne innspillingen.
«Sunday Pony Blues» er Robertson Heads lÄt fra start til mÄl. En fin blues som henger akkurat sÄ mye som en slik blues skal henge. Og det swinger behagelig.
Og det er noe man faktisk kan si om hele denne innspillingen. Det swinger upĂ„klagelig hele veien. Det er mye blues bĂ„de i JohĂ€nntgens spill og i lĂ„tene som blir presentert. Hun trekker inn noen asiatiske inspirasjoner der det passer, litt arabisk inspirasjon i «Flugmodus», litt funk i «Hello» (hvor JohĂ€nntgen gir til beste en strĂ„lende saksofonsolo), akkurat passe doser popmusikk, og mye jazz â en kombinasjon som faktisk fungerer fint.
«Moncaup» er nok ikke den mest utfordrende innspillingen jeg har hÞrt i Är, men som en slags form for «hyggejazz» fungerer det veldig bra.
Jan Granlie
Nicole JohÀnntgen (ss, as), Marc Méan (p), Thomas LÀhns (b), Bodek Janke (dr, perc, tabla), Kehad El Sayed (oud), Amro Mostafa (duff, riq), Robertson Head (v, g)