Trioen Number Junky, er nå tilbake med sitt andre album, Birak. Trioen har base i Perth i Australia, og serverer på denne platen ni komposisjoner av trioens danske gitarist, Kristian Borring. I tillegg til han, består trioen av bassisten Zac Grafton og trommeslageren Peter Evans, og albumet ble innspilt i november 2022 og i mars 2024, i Loop Studios i Perth, med den britiske saksofonisten Will Vinson med som gjest på en av innspillingsperiodene, og på tre av låtene. Trioen debutplate, Earth Matters kom i 2022, og siden har trioen vært på en lang reise, hvor de har utforsket ny musikk, samtidig som de har fortsatt å utvikle trioens lydunivers. Og med Vinson som gjest er lydbildet utvidet på de tre låtene han medvirker.
Lederen av trioen, gitaristen Kristian Borring, er blitt beskrevet som «en undervurdert virtuos med en dypt melodisk tilnærming», og han har vært en «farande fant» etter at han flyttet til London fra Amsterdam, hvor han har markert seg som en melodisk samtidsmusiker. Hans britiske kvartett har fått mye anerkjennelse gjennom årene, og Jazz Special, beskrev gruppen som et band som leverte «hard swing, livlig post-bop og myk nordisk melankoli til edgy jazz-rock fusion … med stor kraft og en kontrollert heftighet som passer kvartetten godt». Nå har han base i Perth, og hans femte album Out of Nowhere, som ble utgitt i 2021, ble umiddelbart ukens album på både ABC jazz Australia og DRs P8jazz.
Platen inneholder åtte komposisjoner (+ et improvisert bassmellomspill) der gruppen beveger seg fra moderne kvartettspill i de låtene hvor de har britisk saksofonassistanse, til det som nesten kan kalles jazzet, dansk folkemusikk med store, åpne landskap.
Og de åpner med «Unsolved Puzzle» i kvartettformat, hvor Vinson blir et viktig element, sammen med Borrings gitar, og med relativt drivende bass- og trommespill i bakgrunnen. Men det blir kun i relativt korte sekvenser at de «strekker ut». Ellers blir låten, etter min mening, veldig kontrollert. Selv om jeg liker saksofonspillet godt. Tittelsporet, «Birak», starter med (nesten) unison gitar og bass i et balladelandskap, som jeg føler Borring har «tatt med seg» fra Danmark. For dette kunne nesten vært en dansk folkemelodi, hvor alle tre finner hverandre på en fin måte. Og i tredjesporet, «Basel Return», får vi et godt bevis på Barrings utmerkede gitarspill, som nesten kunne vært gjort av Pat Metheny. Her er det «god gang i den», og er en behagelig, men ikke oppsiktsvekkende låt.
I balladen «Straight South» er Vinsom tilbake, og plasserer seg i front, mens de andre komper på en fin måte, før vi får «Birthday Song», en triolåt, hvor jeg får en følelse av noe for eksempel Jim Hall kunne ha gjort. Her får vi også en fin bass-solo fra Grafton, som jeg synes løfter låten. Deretter følger «Into The Night» som kvartett, som litt for lett kan havne i glemmeboken, selv om musikerne innsats er upåklagelig. før bassist Grafton sitt «mellomspill» i den relativt korte og fine «Bass Interlude». Den hadde nok fungert enda bedre om den hadde vært en slags intro til neste låt, «Pop Queen», men siden den er, kanskje, platens minst interessante spor, men som glir fint inn sammen med 1960-tallets «streite» gitarister, går vi raskt til avslutningen med «Etyde no. 12». Denne starter med fint gitarspill, før bass og gitar kommuniserer fint med trommene løse og ledige i bakgrunnen.
Jeg synes Number Junky er et band som overrasker positivt. De har en deilig holdning til musikken, hvor mesteparten låter avslappet og fint. Og de tre medlemmene i trioen samarbeider og kommuniserer fint hele vegen. Og med bidrag fra Vinson, får vi også den tiltrengte variasjonen i musikken, som gjør platen til et hyggelig bekjentskap.
Jan Granlie
Kristian Borring (guitar), Zac Graftob (double bass), Peter Evans (drums), Will Vinson (saxophone)
