Saksofonisten Ornette Coleman vandret for ikke lenge siden over til himmelens jam session, og vi kan forvente en rekke innspillinger av sjeldenheter og tidligere materiale på CDer framover.
Det stoffet som er samlet på denne dobbeltCDen, er utgitt tidligere, og inneholder opptak fra hans kvartetts europeiske turné i 1968. Den første CDen inneholde konserten fra Roma den 8. februar 1968, med utvidede versjoner av «Lonely Woman», «Monsieur Le Prince», «Forgotten Children» og «Buddha Blues». AndreCDen er et opptak fra Milano den 5. februar samme år. Her får vi låtene «Tulli», Thee Wisemen and the Saint» og «New York.
Det starter med en forrykende versjon av «Lonely Woman», hvor Coleman viser seg fra sin beste side. Det samme må sies om de to bassistene Charlie Haden og Davis Izenzon og trommeslageren Ed Blackwell, som alle følger Coleman helt til døra med strålende spill.
Og slik fortsetter det gjennom de fire låtene fra Roma. Det er hele veien en vanvittig energi i det som leveres. Coleman hadde fra 1965 til 1968 hatt et avbrekk i karrieren, og det er tydelig på musikken her, at han har behov for å vise seg fram igjen. For sjelden har vi hørt han mer energisk og kreativ enn her. Og med denne gjengen av medmusikanter, så kan det nesten ikke gå galt. Hør bare på Ed Blackwells trommespill på andrelåta «Monsieur Le Prince». Mesterlig!
På tredjelåta, «Forgotten Children» plukker han fram trompeten, og jeg kan ikke huske sist jeg hørte han spille såpass bra trompet. Det er nesten som om det var Don Cherry som har stukket innom.
Og så runder de av denne konserten med «Buddha Blues», hvor Coleman starter med det litt odde blåseinstrumentet shenai. Men han fikser det også. Og medmusikantene støtter opp med all sin energi. Spesielt synes jeg bassistene Haden og Izenzon kommuniserer nærmeste perfekt. De går aldri i veien for hverandre, og bak det hele regjerer Blackwell med energisk spill.
Noen dager tidlgiere, var kvartetten i Milano, hvor vi får tre komposisjoner som strekker seg over i underkant av 56 minutter.
«Tulli» åpner med typisk Ornettesk tema. Dessverre er ikke lyden den beste på disse opptakene. På «Tulli» er det en vedvarende «skrapelyd» som forstyrrer, og på de to andre låtene er det tydelig at dette er en bootleg, som sannsynligvis er tatt opp i salen. Likevel får vi et godt innblikk i Colemans energiske spill etter årene utenfor jazzmanesjen.
Men det er innspillingen fra Roma som gjør denne utgivelsen spesielt interessant. Milano-opptaket er kun som bonus å regne, men siden Solar-innspillingene er sterkt rabatterte, så kan vi leve med de dårlige opptakene fra Milano.
Uansett er dette et album Colemans blodfans bør skaffe seg!
Jan Granlie
Ornette Coleman (as, tp, shenai), Davis Izenzon (b), Charlie Haden (b), Ed Blackwell (dr)
