Pedro Oliveira og Paulo Mesquita i Ozo starter friskt på åpningssporet «String Strip», med raslende pianostrenger og abstrakte lyder fra trommesettet. Det er lett å mistenke at dette blir en øvelse med preparerte instrumenter på roteloftet, hvor utøverne skal bli like overrasket som publikum. Slikt kan gi bra opplevelser live, men er lett for platelytteren å bli distrahert fra.

Men dette er ikke den plata. Den faller fort ned på et uttrykk som er utforskende og drømmende i stilen, med mye fin klang og et harmonisk hjerte. Mesquitas piano holder det hele gående med små melodier som gradvis vokser frem i en slags pulserende stil som ligger et sted mellom Philip Glass, Erik Satie og … ja, det er In the Country! Eller noe som kan minne om det, her og der.

Såpass tilgjengelig kan det høres ut til tider, men Mesquita sitter tross alt på et preparert flygel og glir aldri ut i pianojazzland. Stadig havner vi i partier som er abstrakte nok til at grenseoppgangen mellom piano og trommesett blir utydelig. Oliveiras trommesett tilfører konstant rastløshet og en uforutsigbar dimensjon som gjør at man ikke blir sittende og lulle for seg selv.

Oliveira er ellers trommeslager i et portugisisk rockeband med det lite eksportvennlige navnet Peixe:Avião (Fisk:Fly, eller kanskje Fisk:Fugl?), men nærer også en sunn interesse for elektroakustisk musikk og pling-plong. Mesquita er på sin side jazzer og improvisatør med akademisk bakgrunn. I samspillet har de åpenbart realisert den mytiske størrelsen «synergier» og funnet sin egen karakteristiske lyd. Den sniker seg innpå deg, og truer med å bli bli sittende.

Kjetil Valstadsve

Paulo Mesquita (prep p), Pedro Oliveira (prep dr)