Paal Nilssen-Love sitt band Circus, har de senere årene være ett av de tøffeste innslagene på jazzens frie avdeling. Og når de i tillegg har alliert seg med The Ex Guitars, som består av tre av de råeste gitaristene fra Nederland, Terrie Ex, Andy Moor og Arnold De Boor, så kan det nesten ikke blir tøffere og mer vågalt sirkus.
Circus er et stjernelag bestående av vokalisten Juliana Venter, trompeteren Thomas Johansson, altsaksofonisten Signe Emmeluth, accordionisten Kalle Moberg, bassisten Christian Meaas Svendsen og trommeslageren og perkusjonisten Paal Nilssen-Love. Mesteparten av musikken, i alle fall den som er nedskrevet, er gjort av kapellmesteren, men de gjør også låten «Terrie & Thomas», som åpner ballet, og som er skrevet av Terrie Hessels og Johansson, «Macha Macia» av Mestre Carlos Antônio og «I Should Be So Lucky», som er en cover fra Stretchheads. Venter har skrevet tekstene til to av låtene, pluss en har hun gjort sammen med Nilssen-Love. Platen er innspilt live på den utmerkede klubben Bimhuis i Amsterdam den 28. februar 2024. Og jeg er overbevist om at de som hadde tatt sjansen på denne «gale» gjengen gikk fra klubben med store smil om munnen.
Å slippe løs Nilssen-Love og Terrie Ex på en scene som duo er en utfordrende, tøff og himmelstormende opplevelse. Og å få disse to sammen med, kanskje, det tøffeste bandet Nilssen-Love styrer over, sammen med enda et par «gale» nederlendere, kan aldri bli kjedelig, noe denne utgivelsen er et godt bevis på.
Men de starter mer eller mindre «dannet», med Ex og Johansson i duoen «Terrie & Thomas». Her møtes de to i en frittgående sekvens hvor Nilssen-Love så vidt kommer smygende inn mot slutten. Men det er ytterst spennende trompet- og gitarspill vi legger mest merke til. For her er det ikke snakk om «tre greps-blues» slik vi kjenner det, men ytterst frisk behandling av både gitar og trompet. Så går de sømløst over i «Bata Fogo» hvor Mobergs accordion leder an i starten før vi får et deilig, afrikansklignende tema, hvor Meaas Svendsens bass-spill holder det rytmiske temaet oppe, mens Moberg gjør en himmelstormende solo over Nilssen-Loves energiske trommespill.
Og nå er de virkelig i gang. Mobergs spill er fremragende, slik nesten bare han er i stand til, før resten av bandet kommer inn, og det koker i krokene. Venter kommer inn med heftig, ordløs vokal sammen med Johanssons trompet og Emmeluths altsaksofon, og det hele er bare så deilig.
Og slik fortsetter det. Med forskjellige musikere som legger føringer for den enkelte låten. I fjerdesporet, «Marcha Macia», som sannsynligvis har sin opprinnelse i Ethiopia, er det gitaristene som «tar grep» før Emmeluths heftige altsaksofon kommer inn og blander seg i nederlendernes energiutladninger, før temaet kommer fra Johansson med god assistanse av Venters ordløse og utagerende vokal. Og bak styrer Stavanger-trommeslageren det hele med myndig trommespill. Råere og tøffere enn dette trenger det egentlig ikke å være!
Etter denne utladningen, tar de det litt ned i «Pairs of Three». Jeg blir sittende som på nåler og bare vente på eksplusjonen. Men Emmeluth holder de andre «i nakkeskinnet» sammen med bassen til Meaas Svendsen, og det hele blir en fin stund hvor vi igjen kan puste normalt og få pulsen ned på et normalt nivå. Her vandrer musikken videre i noenlunde samme landskap gjennom «I Schold be so Lucky» og «Hummingbird», hvor alt beveger seg sømløst framover. Selv nederlenderne holder seg «i skinnet» i disse balladesekvensene med nesten operette-vokal fra Venter.
Det fortsetter neddempet og litt «skummelt» i starten på «Pussy Pussy Cha-Cha» med Mobergs accordion langt der nede i bandets underliv. Etter en relativt lang intro, tar Nilssen-Love grep og vi fåret rytmisk fint bakteppe for Venters, nesten, residerende vokal, i en takst hun står ansvarlig for. Nilssen-Love øker tempoet i bandet, og Venter legger seg på toppen og Diamanda Galas og hennes medsøstre dukker opp i bakhodet. Og nå koker det igjen i bandet og jeg blir sittende og lure på hvor dette skal ende …
«Hurgulove» åpner med Meaas Svendsens el.bass, i en heftig og tøff sekvens som, nesten, får meg til å tenke på det gamle, britiske bandet Backdoor på platen 8th Street Night, en råtøff bluessekvens, før Johansson kommer inn høyt oppe i registeret, og «koket» er i gang igjen. Jeg er ikke helt sikker på om denne formen for blues vil bli akseptert på de rene bluesscenene rundt om, men for oss som liker kreativ utvidelse av de bestemte normene, elsker dette. Og når Venter og de andre kommer inn i et «break» er de akkurat der jeg viil ha dem. Strålende spill fra Meaas Svendsen og Johansson og med energibunten Nilssen-Love i «hundre». Moberg vil også være med på festen, og gjør et iherdig forsøk på å ta det litt ned. Men med Nilssen-Love i full gang, er det ikke så enkelt, så han gir opp og legger seg inn i «folden» før Venter «hyler» i gang en praktfull sekvens på toppen over blåserne. Hvilken stemme er ikke denne sør-Afrikanske vokalisten utstyrt med! Himmelsk!
De går fint over i «Calls: Let They Free!» med Mobergs accordion over Nilssen-Loves trommer i en drivende tøff sekvens som kan tolkes som en kampsang for alle undertrykte (og de er det mange av om dagen). Dette er en låt Carla Bley og Charlie Haden kanskje kunne ha gjort med Liberation Music Orchestra, men aldri like tøft og energisk som her. Venter avleverer en slags tale over alle de andre som er grådig tøff, og hele bandet er i storslag, før de er over i en nesten hemningsløs afrikansk sekvens som setter seg godt fast i ryggmargen. Her er gitaristene igjen tilbake under Venters overbevisende vokal og over kapellmesterens trommer. Resten av bandet lager et nydelig bakteppe hvor de spiller det drivende temaet (som sannsynligvis stammer fra Etiopia).
Så er det over i «Marcha Macia and Marcha Maracatu Estrela Brilhante», hvor et relativt enkelt, afrikansk tema fører til hefig trommespill og «fri lue» i resten av bandet, inkludert de tre gitaristene. Dette er tydeligvis første av to ekstranummer, og det føles som hele bandet vi gi det siste i denne låta. Gitaristene legger et bakteppe for Johanssons trompet og Venters utrolige vokal (på utdelingen av Jazzprisen i begynnelsen av april, gjorde hun sammen med steppdanseren Janne Eraker en utsøkt versjon av «salt peanuts», som vi i ditt favorittorgan tok til oss fra start til mål), før de er over i andre ekstranummer, «Round About Lapa», hvor man nesten kan høre at musikerne har lyst til å spille mer – mye mer. Her tas det hele mer og mer ned. Men de vil ikke gi seg. Og gtakk og pris for det. For dette er musikk njeg gjerne kan høre på i mange, mange timer. Venter legger seg på noe som kunne vært gjort på en kabaret i Berlins undergrunn i mellomkrigstiden, utrolig vakkert over bassen (eller er det en av gitaristene) og litt perkusjon. En vakrere avslutning på en slik utgivelse kan man bare drømme om!
Denne utgivelsen fra Paal Nilssen-Love, hans Circus og de tre nederlandske gitaristene, mener jeg savner sidestykke i dagens moderne jazzlandskap. Dette er energisk, vakker, fandenivoldsk og inderlig musikk som bare de beste av de beste kan komme opp med.
Gå-ta-banen for ei råtøff plate!
Jan Granlie
Juliana Venter (vocals), Thomas Johansson (trumpet), Signe Emmeluth (alto saxophone), Kalle Moberg (accordion), Christian Meaas Svendsen (electric bass, double bass), Terrie Hessels (electric guitar), Andy Moor (electric guitar), Arnold De Boer (electric guitar, vocals), Paal Nilssen-Love (drums, percussion, gongs)
