Da jeg for noen år siden hørte pianisten Pat Thomas gjøre sine tolkninger av Duke Ellington på platen Plays The Duke (New Jazz and Improvised Music Recordings), og senere på trio under Tampere Jazz Happening, fikk jeg et helt nytt bilde på noen av Ellingtons komposisjoner. Både før og etter det, har jeg hørt han både på et utall plater og på noen konserter, hvor han har befunnet seg i et relativt frittgående landskap.
Nå er han ute med nok en soloutgivelse hvor han gjør tre låter – tittelsporet på godt over 40 minutter, og to kortere. I platas medfølgende tekst kan vi lese: Når Thomas sier: «Jeg ser på meg selv som en tradisjonell musiker som bare er åpen for ting», markerer han jazzpianoet, nærmere bestemt Oscar «O.P.» Petersons, som sitt utgangspunkt fra oppveksten i Oxford på 1970-tallet. Fra O.P. begynte Thomas å gå en slyngete vei som tok ham til Cecil Taylor (en fan av Pat Thomas’ musikk), Thelonious Monk, Sun Ra, en reise som går tilbake til mesteren selv, Duke Ellington. Thomas er som skikkelsen som ser lynet i øst, men i stedet drar vestover. Han dvelte ikke lenge innenfor rammene av den klassiske jazztradisjonen, men reiste langt ut i ufattelige og ukjente regioner som noen i sjangeren han startet i ville se skjevt på ham, og hans virtuose lydeksperimenter».
I åpningssporet, den lange «The Bliss of Bliss», starter han inne i pianoet med en slags rytmisk eksperimentering. Jeg mistenker han for å angripe pianoets innerste sjel med klubber, og han skaper en spennende åpning med denne behandlingen. Etter en stund dempes det hele og det blir nesten helt stille. Her drar han køllene over strengene slik at det nesten oppstår en plystrelyd mens han drar noen korte og harde «drag» over noen av de dypere strengene. Og det skapes et spennende lydunivers. Og hans eskapader inne i pianoet forandrer seg nesten til menneskelige lyder og sang fra en fremmed stamme, før det hele utvikler seg videre. Spennende.
Så slår han an en tone flere ganger (med hånd-demping inne i pianoet) som ligner litt spede kirkeklokker, som får selskap av flere toner, og vi får en særegen sekvens hvor han mer og mer nærmer seg det «vanlige» pianospillet. Deretter legges det ned noen akkorder som forfølger kirkeklokkene, og vi får en gjentagende meditativ sekvens, før han legger i veg med fint pianospill, hvor lydene blir litt manipulerte via noen «remedier» inne i pianoet, slik stadig flere og flere pianister utfordrer pianoets originale lyd.
Musikken blir heftigere og «friere». Han beveger seg over hele pianoet og gir oss en spennende «historie» om pianoets muligheter. Noe kan nesten høres ut som en god, gammel skrivemaskin, som trakteres av en med raske fingre, og vi er over i en deilig sekvens med frijazz. Thomas er kommet omtrent halvveis i låten, og endrer litt på måten å «angripe» pianoet på. De enkelte tonene (som tidligere hørtes ut som kirkeklokker) blir et slags tema for låten, og kommer tilbake med jevne mellomrom, og bygges ut og utvikles på en spennende måte.
Så får vi en sekvens hvor han «leker» med tangentene og spiller relativt fritt, men hvor det hele tiden er en sammenheng med det han har holdt på med hele tiden. Og her er han inne i noe som kan ligne noe av det Cecil Taylor holdt på med.
«Kirkeklokkene» kommer tilbake, og en mer ekspressiv sekvens følger med tunge akkorder kombinert med relativt friskt spill i høyrehånden, før han legger seg helt rolig med «kirkeklokkene» igjen. Noen dundrende akkorder følger som han lar «synge» helt ut, før han igjen beveger seg inn i det frie, i en sekvens som også har noe tradisjonelt i seg, langt der bak. Men mest tenker jeg på Cecil Taylor og hans «etterkommere» her. Spenstig!
Så blir han nærmest melodisk i spillet. Men på en måte hvor store deler av pianoet nesten går av hengslene i de relativt aggressive angrepene som gjør dette til stor kunst. «Hakkete», vil noen kanskje kalle det, men en slags moderne «honky tonk» er nok mer treffende. Og selv om dette er relativt fritt, svinger det utmerket, omtrent slik Jeppe Zeeberg gjør det, når han «slår ut håret». Og Zeeberg er en kunstner man gjerne kan sammenligne Thomas med i denne sekvensen. For dette er like kreativt og energisk som det den gode dansken serverer på sine solokonserter. Så kommer «kirkeklokkene» tilbake helt på slutten, og avslutter denne utsøkte improvisasjonen.
En lang forklaring på en enkel låt. Men i dette tilfellet skjer det så mye spennende i løpet av de drøyt 40 minuttene, at det er helt naturlig å gå tett på, og nøye til verks.
Så følger den korte «Twilight», med mer ekspressivt og frittgående spill. Vi får mer av Thomas sine utagerende spill i Cecil Taylor-avdelingen, og etter å ha vært gjennom den lange tittellåten, er dette den helt naturlige fortsettelsen, som gir oss litt pusterom, og vi får muligheten til å lande i et perfekt Telemarknedslag, før han avslutter med «Soca Time», hvor han igjen oppholder seg inne i pianoet med slag og «scratchig» på strengene i et rytmisk mønster som svinger.
Dette er blitt en spennende reise inn i et pianolandskap som er originalt og hvor Thomas utnytter pianoets muligheter til fulle. Og setter man seg ned og blir med på hele reisen, finner man en rekke historier som fascinerer, skremmer og gleder. Et utmerket album fra en av de mest originale pianistene i dagens jazz.
Jan Granlie
Pat Thomas (piano)
