Den canadiske pianisten Paul Bley, gjorde sin siste plateinnspilling i konsertkirken Jacob, under Oslo Jazzfestival i 2008. Platen kom ut i 2014, og kan derfor regnes som den sist utkomne platen med Bley.
Nå forefinnes det hundrevis av plater med pianisten, noen enkle å få tak i, og noen er blitt samleobjekter.
Plateselskapet Fresh Sound har nå gjort det adskillig enklere å følge Bley helt fra starten. Hans første utgivelse, i eget navn, kom i 1953, med tittelen «Introducing Paul Bley» på selskapet Debut. Her spilte han med bassisten Charles Mingus og trommeslageren Art Blakey, på en plate som lenge har vært umulig å skaffe seg. Men så kommer Fresh Sound med «Early Trios», hvor de første sju sporene, er fra denne innspillingen. Deretter får vi sju spor fra 3. februar og 27. august året etter, hvor han spiller med bassisten Percy Heath og trommeslageren Al Levitt, før vi får fem spor fra 20. august 1954, hvor han spiller med bassisten Peter Ind og trommeslageren Al Levitt. 19 spor presset inn på en CD med strålende pianotriomusikk fra starten på en fantastisk karriere, ikke bare for Paul Bley, men også for flere av de andre musikerne som er med.
Opptakene med Mingus og Blakey starter med «Like Someone In Love», før Bleys egen «Opus 1» overtar. Vi får en overrakende frisk versjon av «Walkin’», Bleys egen «Spontaneous Combustion», Horace Silvers «Split Kick», Gerswins «I Can’t Get Started», før de runder av med «Santa Claus Is Coming To Town». Hele veien låter det overraskende frisk fra de tre musikerne. Mingus er virkelig på hugget, mens Blakey kjemper litt for å få nok oppmerksomhet. Og hele veien er dette strålende, og Bleys spill viser klart at her hadde man med et enormt talent å gjøre. Hans bluesaktige spill er flott, og innimellom kan man lett høre at avstanden mellom ham og for eksempel Thelonious Monk og Bud Powell ikke var stor. Og avslutningen med «Santa Claus Is Coming To Town» swinger upåklagelig.
Det fortsetter med trio nummer to, med Percy Heath og Al Levitt (en trommeslager som på tross av strålende spill aldri fikk den oppmerksomheten han fortjente. Kanskje fordi han var en av de amerikanske musikerne som flyttet til Europa, først til Kanariøyene og så til Paris).
Vi får Bleys «Drum One» som åpning, før de fortsetter med «Autumn Breeze» av Milt Jackson, Brown og Fains «That Old Feeling» i en fin versjon, før vi får «There Will Never Be Another You», «My Old Flame», «Topsy» og Bleys egen «My Heart».
Også her sitter låtene som et skudd, og ved siden av Bley, får vi mange fine innspill fra Heath. De tre har virkelig funnet hverandre på dette opptaket, som var en del av platen «Paul Bley» som kom på EmArcy-selskapet i 1954, som Bleys andre plate i eget navn.
Siste del av platen er også en del av «Paul Bley»-platen, men her kommer Peter Ild inn i stedet for Percy Heath, og vi får «Time On My Hands», «This Can’t Be Love», «My One And Only», «I Want To Be Happy», før de avslutter med «52nd Street Theme». Disse opptakene føler jeg er litt mildere i formen enn de foregående, og det er nesten umulig å skjelne de tre bassistene fra hverandre. Og hele veien spiller Bley strålende, og her også mer tilbakelent enn på innspillingene med de mer kjente musikerne. Og hele veien swinger det storveis av musikken.
Dette er blitt en samling med tidligere innspillinger med Paul Bley, som viste at han allerede i 1953 og 1954 var helt på høyden. Han har en enorm teknikk, og hans solier er praktfulle. Kanskje han rett og slett var mer spennende på den tiden enn på mange av hans senere innspillinger? Jeg vet ikke, men det har vært en solid opptur å høre på disse 19 sporene.
Jan Granlie
Paul Bley (p), Charles Mingus (b), Percy Heath (b), Peter Ild (b), Art Blakey (dr), Al Levitt (dr)
