
Den canadiske pianisten Paul Bley, gjorde sin siste plateinnspilling i konsertkirken Jacob, under Oslo Jazzfestival i 2008. Platen kom ut i 2014, og kan derfor regnes som den sist utkomne platen med Bley.
NÄ forefinnes det hundrevis av plater med pianisten, noen enkle Ä fÄ tak i, og noen er blitt samleobjekter.
Plateselskapet Fresh Sound har nÄ gjort det adskillig enklere Ä fÞlge Bley helt fra starten. Hans fÞrste utgivelse, i eget navn, kom i 1953, med tittelen «Introducing Paul Bley» pÄ selskapet Debut. Her spilte han med bassisten Charles Mingus og trommeslageren Art Blakey, pÄ en plate som lenge har vÊrt umulig Ä skaffe seg. Men sÄ kommer Fresh Sound med «Early Trios», hvor de fÞrste sju sporene, er fra denne innspillingen. Deretter fÄr vi sju spor fra 3. februar og 27. august Äret etter, hvor han spiller med bassisten Percy Heath og trommeslageren Al Levitt, fÞr vi fÄr fem spor fra 20. august 1954, hvor han spiller med bassisten Peter Ind og trommeslageren Al Levitt. 19 spor presset inn pÄ en CD med strÄlende pianotriomusikk fra starten pÄ en fantastisk karriere, ikke bare for Paul Bley, men ogsÄ for flere av de andre musikerne som er med.
Opptakene med Mingus og Blakey starter med «Like Someone In Love», fĂžr Bleys egen «Opus 1» overtar. Vi fĂ„r en overrakende frisk versjon av «Walkinâ», Bleys egen «Spontaneous Combustion», Horace Silvers «Split Kick», Gerswins «I Canât Get Started», fĂžr de runder av med «Santa Claus Is Coming To Town». Hele veien lĂ„ter det overraskende frisk fra de tre musikerne. Mingus er virkelig pĂ„ hugget, mens Blakey kjemper litt for Ă„ fĂ„ nok oppmerksomhet. Og hele veien er dette strĂ„lende, og Bleys spill viser klart at her hadde man med et enormt talent Ă„ gjĂžre. Hans bluesaktige spill er flott, og innimellom kan man lett hĂžre at avstanden mellom ham og for eksempel Thelonious Monk og Bud Powell ikke var stor. Og avslutningen med «Santa Claus Is Coming To Town» swinger upĂ„klagelig.
Det fortsetter med trio nummer to, med Percy Heath og Al Levitt (en trommeslager som pÄ tross av strÄlende spill aldri fikk den oppmerksomheten han fortjente. Kanskje fordi han var en av de amerikanske musikerne som flyttet til Europa, fÞrst til KanariÞyene og sÄ til Paris).
Vi fÄr Bleys «Drum One» som Äpning, fÞr de fortsetter med «Autumn Breeze» av Milt Jackson, Brown og Fains «That Old Feeling» i en fin versjon, fÞr vi fÄr «There Will Never Be Another You», «My Old Flame», «Topsy» og Bleys egen «My Heart».
OgsÄ her sitter lÄtene som et skudd, og ved siden av Bley, fÄr vi mange fine innspill fra Heath. De tre har virkelig funnet hverandre pÄ dette opptaket, som var en del av platen «Paul Bley» som kom pÄ EmArcy-selskapet i 1954, som Bleys andre plate i eget navn.
Siste del av platen er ogsĂ„ en del av «Paul Bley»-platen, men her kommer Peter Ild inn i stedet for Percy Heath, og vi fĂ„r «Time On My Hands», «This Canât Be Love», «My One And Only», «I Want To Be Happy», fĂžr de avslutter med «52nd Street Theme». Disse opptakene fĂžler jeg er litt mildere i formen enn de foregĂ„ende, og det er nesten umulig Ă„ skjelne de tre bassistene fra hverandre. Og hele veien spiller Bley strĂ„lende, og her ogsĂ„ mer tilbakelent enn pĂ„ innspillingene med de mer kjente musikerne. Og hele veien swinger det storveis av musikken.
Dette er blitt en samling med tidligere innspillinger med Paul Bley, som viste at han allerede i 1953 og 1954 var helt pÄ hÞyden. Han har en enorm teknikk, og hans solier er praktfulle. Kanskje han rett og slett var mer spennende pÄ den tiden enn pÄ mange av hans senere innspillinger? Jeg vet ikke, men det har vÊrt en solid opptur Ä hÞre pÄ disse 19 sporene.
Jan Granlie
Paul Bley (p), Charles Mingus (b), Percy Heath (b), Peter Ild (b), Art Blakey (dr), Al Levitt (dr)