Den nederlandske altsaksofonisten Paul van Kemenade, er en musiker som i mange år har kjørt sitt eget musikalske løp. Han har samarbeidet med de fleste ledende musikere i hjemlandet, en han har stort sett utgitt sine plater på eget selskap, et godt stykke unna de store, multinasjonale platepusherne, som det egentlig bare blir færre og færre av, og de som fremdeles holder fanen så vidt oppe, blir bare kjedeligere og kjedeligere, ettersom interessen for jazz og jazzrelatert musikk bare blir mindre og mindre hos de «store gutta».
Men van Kemenade holder det gående, og på «Stranger than Paranoia» har han i løpet av fire måneder vært i studio Tafelberg i Tilburg med mange forskjellige musikere for å gjøre denne platen.
Det starter med tittelsporet, hvor vi hører han sammen med trombonisten Louk Boudestejin, flugelhornisten Angelo Verploegen, bassisten Eric van der Westen, flamecogitaristen Eric Vaarzon Morel og trommeslageren og perkusjonisten Simone Sou. Låten er komponert av van Kemenade, og gir et slags sør-amerikansk landskap, som av og til er særpreget for van Kemenade og hans komposisjoner. En nydelig åpning, som gjør at vi gleder oss kraftig til resten av platen. Vi får et fint lite innspill med flamencogitar, før blåserne spiller et fint tema, og jeg vet ikke hvorfor, men Chick Coreas samarbeid med gitaristen Tomatito dukker opp i bakhodet. Morsomt og eksotisk.
Og herfra og ut er van Kemenades versjon av Paranoia en fin og annerledes musikalsk reise. I «Hymne to whom it may concern» legger han på Capella Pratensis, et fint vokalensemble, som gjør at reisen streifer innom et av de afrikanske landene, og i «Shout, Shit & Sing» får vi vokalensemblet sammen med van Kemenade på fin og litt skarp altsaksofon og Wiro Mahieus fine bass. Han gjør et duonummer med pianisten Jasper van’t Hof (Hofs «The Way She Looks»), som er en vakker avstikker fra verdensmusikken til den rene duojazzen, vi får en fin hammondsession med to organister, van Kemenade, trompet og trommer, som swinger slik orgeljazz skal gjøre, men som fremdeles har van Kemenades klare og umisskjennelige fingeravtrykk. Vi får en nydelig ballade med electronica-bakgrunn i «Empty Hearts», som kanskje er platas vakreste del, før trommeslageren Maria Portugal gjør en deilig sak på duo med van Kemenade som swinger ubesværet og fint. Og i avslutningslåta, «Element Dm» av Carlo de Wijs, er det bare den danske vokalisten Annisettes stemme som mangler for at det skal være den perfekte avslutning. Men vi klarer oss mer enn godt nok med bandet Hammond Sandwich.
Platen er blitt en slags presentasjon av noen van Kemenades musikalske prosjekter, som man også finner på noen av hans tidligere plater, så som bandet Three Horns And a Bass, Hammond Sandwich og samarbeide med trommeslageren Maria Portugal, som var med på den fine trioplaten «Daytime Skeches» med Jasper van’t Hof som tredjemann. I tillegg får vi nye prosjekter, som sikkert dukker opp på egne plater i framtida.
Paul van Kemenade tar oss med på en spennende og deilig reise ut og inn i sitt musikalske univers på denne innspillingen, som preges av reiser til varmere himmelstrøk og steder man ikke reiser til på en alminnelig charterferie. Og jeg aner også et politisk bakteppe i musikken til den gode saksofonisten. Jeg føler det er mye solidaritet med de som kommer fra steder sør for Europa, og at han mener vi her oppe i den rike delen av Europa bør rekke ut en hånd til de som ikke har det like godt som oss, jfr. De to utstrakte hendene som preger omslaget.
Jan Granlie
Paul van Kemenade (as), Louk Boudesteijn (tb), Angelo Verploegen (flh), Joroen Doomernik (tp), Eric van der Westen (b), Wiro Mahlieu (b), Eric Vaarzon Morel (flg), Jasper van’t Hof (p), Carlo de Wijs (hammond), Arno Krijger (hammond), Hans Timmermans a.k.a. Budha Building (elec), Simone Sou (dr, perc), Chris Strik (dr), Maria Portugal (dr), Cappella Pratensis (Stratton Bull, Pieter de Moor, Peter de Laurentiis/Petter Stas)(v)
