Under årets Sildajazz i Haugesund stiftet undertegnede for første gang bekjentskap med Vestnorsk Jazzensemble. Dette er et prosjektbasert band, som på mange måter fungerer som Trondheim jazzorkester, men her med, i hovedsak, med musikere fra Vestland og Rogaland fylker. I år hørte jeg ensemblet sammen med den svenske vokalisten Mariam Wallentin, mens de i 2021 hadde gitt komponistjobben og lederskapet til Stavanger-bassisten Per Zanussi.
Zanussi er en av Norges ledende bassister, og han har spilt med en rekke spennende prosjekter opp gjennom årene, blant annet med Trespass Trio, Trondheim jazzorkester, MZN3, Martin Kuchen, Crimetime Orchestra med Sonny Simmons, Circulasione Totale Orchestra, Wibutee, Pocket Corner, Jazzmob, Marilyn Crispell Quintet, Wunderkammer, Eyolf Dale, Håkon Kornstad, Jamie Cullum, Svein Tang Wa, Bugge Wesseltoft og en rekke andre. Han har hatt sine band Zanussi Five og Zanussi 13 gående, og det kan virke som den hyggelige «sidissen» er et «ja»-menneske, som aldri takker nei til en spillejobb, enten det er plateinnspilling eller konsert.
Og han sa ja til å skrive musikk til Vestnorsk Jazzensemble og deres konsert på Sildajazz i 2021. Innspillingen av platen ble gjort i Elektrolüd i Stavanger den 23. og 24. januar i år, og «verket» er en helhet som fungerer svært godt, og som viser at Vestnorsk Jazzensemble er et ensemble man skal regne med.
Ensemblet består av Gro Austgulen (vio), Didrik Ingvaldsen (tp), Simen Kiil Halvorsen (tp), Elisabeth Lid Trøen (s), Heidi Kvelvane (s), Kjetil Møster (s, cl), Kristoffer Alberts (s), Jørgen Træen (mod.synth), Thomas T. Dahl (g), Børge Fjordheim (dr), Øyvind Sarbø (dr) og Per Zanussi (b).
Og de starter nesten elektronisk og i «drone»-landskapet med «The Dunes», som virkelig bygger opp mot fortsettelsen på en spennende måte. Og fortsettelsen starter med «Uragano» og «Uragano (Eleven)», hvor en barytonsaksofon fører oss inn i en rytmisk verden sammen med trommer, gitar og bass. Jeg har en mistanke om at det er Møster som kjører på som saksofontalsmann her, før hele ensemblet kommer inn og det hele tas litt ned i temaet, og vi får nesten en marsj. Men i det kapellmesteren overtar med en strålende bass-solo, tas det hele ned og ensemblet beveger seg mer i en friere retning for en stund. Men da de tunge blåserne kommer inn sammen med tunge trommer, er de tilbake i marsj-takt. Og mens marsjen går, kommer Ingvaldsen inn med en spenstig trompetsolo som legger seg på toppen, og musikken tar oss med inn i noe Charles Mingus kanskje kunne gjort i dag, hvis han hadde vært blant oss.
Så får vi mer elektronikk i «Spots and Ripples», og en relativt fri sekvens med hele ensemblet over Træens synth, før musikken tas ned til det nesten helt stille, før de (nesten) sømløst er over i «Golden Spike», hvor en av trompeterne (jeg tror det er Kiil Halvorsen) tar tak over synther, trommer og bass, før Dahls gitar legger noen sine riff og kontrasterende spill i bakgrunnen. Og komposisjonen vokser med barytonsaksofonen og de andre blåserne, og det hele sprer seg fint ut, og Zanussi legger en fin bassrytme sammen med trommene, som blåserne kan «leke» seg i som barn i et badebasseng en varm sommerdag. Og etter hvert swinger dette upåklagelig, igjen i et slags moderne Mingus-landskap.
I «Ground Swell» starter de med enkle trommeslag, under fint trompetspill, får de andre kommer inn, og vi får en nydelig «vise» med fint soloinnspill fra (jeg tror det er) Lid Trøen, før fiolinen tar det hele ned.
«Retabling/Baltering» er en hurtig sak, hvor trommeslagerne får kjørt seg under et fint og nesten spastisk tema i blåserrekka, før alle styrer ut hver sin vei, og vi er inne i en frittgående sekvens, før Træen tar det helt ned sammen med de to utmerkede trommeslagerne, og blåserrekka må legge seg i bakhold og lure seg fram i samlet flokk. Og plutselig er de inne i «Noon Moon», blåserne igjen har overtaket sammen med Dahls gitar, og de overtar med tett og fint spill. Alberts overtar roret som solist og vi får en strålende og drivende låt som swinger formidabelt.
Så «går de i land» med «Mumuration», som åpner med Træens synth i en rytmisk sekvens som blåserne legger seg under i en fri rolle, som det vel heter på fotballspråket. De jobber seg mer og mer opp, før de «går til angrep» på synthrytmen med hele kavaleriet. Men de klarer ikke å overta Træens rolle, og velger i stedet å trekke seg tilbake og fade det hele ut.
I likhet med flere andre slike prosjekter, kan det se ut som Zanussis prosjekt kun er blitt fremført tre ganger på konsert – debuten på Sildajazz den 14. august 2021, i Bergen den 21. januar 2022 og i Stavanger dagen etter. Og det er synd og skam for et såpass stort prosjekt det er lagt ned mye arbeid og ressurser i. Men kanskje kan denne utgivelsen være med på å vekke prosjektet til live igjen. For musikken har nå fått satt seg, og dette er musikk som vil gjøre suksess, nesten uansett hvor det blir fremført.
Et strålende verk som bør presenteres både på klubber og festivaler i Norge, og ute i verden. For Zanussi har laget et storslått «verk» spesielt for denne gjengen utmerkede musikere fra det norske vestland.
Jan Granlie
Per Zanussi (b), Gro Austgulen (vio), Didrik Ingvaldsen (tp), Simen Kiil Halvorsen (tp), Elisabeth Lid Trøen (s), Heidi Kvelvane (s), Kjetil Møster (s, cl), Kristoffer Alberts (s), Jørgen Træen (mod.synth), Thomas T. Dahl (g), Børge Fjordheim (dr), Øyvind Sarbø (dr)
