Så lurte man plutselig på om verden virkelig var i ferd med å «gå i hundene». For her kommer plateselskapet Trost Records med en ny plate med saksofonisten Peter Brötzmann, til og med solo, og så starter han med en relativt «streit» versjon av Barris og Cliffords gamle «I Surrender Dear», og vi lurer på om den endelige undergang er nær. Vi lurer også på om selskapet har sendt oss feil plate, men etter hvert, på grunn av tonen i tenorsaksofonen, forstår vi at det er gode, gamle «Brötzefanten» som er på ferde.
Det starter pent og pyntelig, men etter hvert gjenkjenner vi Brötzmanns rå tone som vi liker så godt. Så går han over i den gamle standarden «Lover Come Back To Me», og vi er langt fra de gamle swingversjonene som florerte på gamle Pablo-skiver med for eksempel trompeteren Roy Eldridge og et jampreget ensemble. Her er Brötzmann helt på plass. Ikke like rått og fritt som på de fleste andre platene vi har i hyllene med han, men med utgangspunkt i den gamle låta, lager han sin helt egen versjon som låter tøffere enn toget.
Så får vi like godt Nichols og Billy Holidays «Lady Sings The Blues», og allerede før den går i gang, er jeg ytterst spent, for dette er en av de fineste blueslåtene jeg vet, og hvordan vil det låte i Brötzmanns versjon? Det starter som om det var Coleman Hawkins eller Lester Young som spiller solo. Og vi kan høre sårheten i Brötzmanns spill hele veien at han virkelig mener det han spiller, og jeg kunne godt veddet en relativt fet lotto-gevinst på at ingen ville tatt denne i en Blindfold-test.
Dizzie Gillespies «Con Alma» er neste. Og vi får en helt annen versjon enn noen av de vi har hørt før. Og også her er det en sårhet i spillet som er helt ukjent fra den gode tysker, og at Brötzmann skulle gjøre denne som en så langsom og vakker ballade, hadde vi rett og slett ikke sett komme. Så kommer Gerswins «Nice Work If You Can Get It», og det blir noe helt personlig over det når han, med sin relativt rå tone i tenorsaksofonen, spiller disse låtene så sårt og vakkert.
Men han gir seg ikke der. Vi får hans egen «Dark Blues», og i det den går i gang lener vi oss tilbake og venter på smellet. Men det kommer ikke. Han fortsetter i samme spor. Sårt og vakkert. Ikke altfor komplisert, men veldig fint. Og tror du ikke han også gjør selveste Johan Sebastian Bach? Neste spor ut er nemlig «Improvisation Über ein Thema von Bach». Og jeg tror ikke verden står til påske. Det ligner ikke mye på Johan Sebastian slik vi kjenner ham, men denne relativt korte og personlige «hilsenen» er omtrent så vakker det er mulig å gjøre den!
Så kommer hans egen «Churchsong», som følger de andre, såre sporene slik at man rett og slett bør vurdere å gå i kirken om noen menighet tør å booke Brötzmann solo for konsert.
«Sumphin’» er skrevet av Sonny Rollins, og har blant annet blitt gjort av Rollins, Sonny Stitt og Dizzy Gillespie i fellesskap, mens vi her får Brötzmann mutters alene med tenorsaksofonen. Og spillet er så rått og sårt at man nesten skulle tro det var det siste Brötzmann hadde tenkt å gjøre, før han la ned saksofonen for siste gang. Og hele veien er det mektig og deilig å lytte til.
Deretter følger en av våre favoritter, den nederlandske pianisten Misha Mengelbergs personlige hilsen til Brötzmann, låta «Brötziman». Den forefinnes på Mengelbergs plate «Senne Sing Song» fra 2005. Og når det er snakk om en låt hvor Mengelberg møter Brötzmann kan det ikke bli en stillegående og nostalgisk ballade. Jo, det er en ballade, men her tror jeg Mengelberg har hørt de foregående låtene fra sin base i jazzens himmel, og gitt Brötzmann noen strenge formaninger om å «peise på» (eller «vastklemmen aan», direkte oversatt til Mengelbergs nederlandsk), noe Brötzmann gjør, og vi får en litt annen låt enn de andre. Man lefler rett og slett ikke med Mengelberg! Og det er mye respekt for salige Misha i den versjonen Brötzmann leverer.
Så kommer tre låter av Brötzmann i ett: «Ballade», «Love Poem Nr. 7» og «Blues», den lengste sekvensen på platen, som klokkes inn på 10:25. Og nok en gang får vi usedvanlig vakker musikk fra den tyske saksofonisten. Han starter helt nede, for så å bygge det opp mer og mer, før han tar det ned igjen i begynnelsen av tredjesekvensen. Og her kjenner vi nok en gang igjen energien som ligger latent i Brötzmanns spill. Vakkert og tøft!
Så avslutter han med en lengre versjon av «I Surrender Dear», som egentlig sammenfatter all musikken på innspillingen. Og det som overrasker meg kanskje mest, er sårheten i det han spiller, som jeg aldri har lagt merke til tidligere når han har «peiset på» sammen med Machine Gun, The Chicago Octet/Tentet eller Tentet Plus Two, Die Like a Dog, Full Blast, med Globe Unity Orchestra, Last Exit, Sonore, med danske The Wild Mans Band, med Steve Swell og/eller Paal Nilssen-Love, med Han Bennink, Casper Brötzmann, Andrew Cyrille, Hamid Drake, Mats Gustafsson eller noen av de andre av de hundrevis av prosjektene han har jobbet med opp gjennom årene.
Jeg vet ikke om Brötzmann begynner å bli gammel og nostalgisk, eller om han rett og slett bare har hatt lyst til å spille disse gamle standardene. Men han beviser for alle som mener han bare «bråker», at han er en strålende saksofonist, som også kan sine standarder, og som spiller dem på fremragende måte.
Jeg husker jeg hørte han solo i et galleri på Nya Perspektiv-festivalen i Västerås i Sverige for en del år siden. Og da spilte han mye på akkurat samme måte som her. Så kanskje er det egentlig slik han har lyst til å spille? Men at det skulle komme på plate, hadde jeg aldri trodd.
Mektig, sårt og usigelig vakkert!
Jan Granlie
Peter Brötzmann (ts)
